Jaktsesong

 

høstfarger

Han er jeger, han gubbsjela mi. Reiser rundt i inn- og utland med børse, sekk og bikkje for å skyte uskyldige dyr. Sitter i timevis på en stubbe et sted, grønnkledd som en måsagrodd trelegg med børsa i fanget og venter på tegn fra menneskets beste venn om at viltet er på skuddhold og klart for likvidering. Enten det er snakk om fugl, hare eller hjort sitter han der, musestille…..og venter. Og da disse vakre skapningene åpenbarer seg og bikkja går i stand, eller loser så det uler gjennom berg og kratt og marg og bein, retter han våpenet mot sitt offer og planter et skudd med et gjallende smell i den flotte dyrekroppen. «Dette er balsam for kropp og sjel»- sier jeger`n………den eneste balsamen jeg har behov for, er fra Wella, og står trygt plassert på baderomshylla. «En natuopplevelse av de helt store» – sier han. Det ligger i dem, mannfolka, og i noen kvinnfolk, dette å skyte, felle og overvinne. Vomme og flå og kaste byttet over skuldra, så de kan bære det med seg, henge det andektig opp på utsida av jaktbua, hvor de kan fyre opp i grua, og skryte og ljuge, mens de spiser Toro legergryte med potetstappe som de skyller ned med øl og Jægermeister. » Det er så kos`lig»- sier`n….»ja, VELDIG!»- tenker jeg….i pakt med naturen , liksom. Jeg er akkurat så i pakt med naturen som jeg trenger der jeg ligger, varm og bekvem, i sofakroken, med utsikt over Andelva :)

jegerbjønnbella

Nå er han på bjønn- og fuglejakt langt oppe i Nord-Sverige et sted, han og Bella. Koser seg sikkert kongelig med børse og bikkje, øl og dram og skau og kratt, og godt er det! For her hjemme, her sitter jeg, og kunne ikke hatt det bedre :) Det er stille og fredelig. Tv`n trenger ikke stå på hele tida, jeg spiller min musikk, akkurat når det passer. Ikke en gang Jan Eggum blir bannlyst og tone ned. Det er bare en brøkdel av klesvaska, og de klea som er, er halvparten så store. Det er ikke noe mas om middag heller, eller poteter….gubben skal alltid ha poteter! Vi slenger bare sammen noe lettvint, unga og jeg;- pytt i panne og speilegg, brødskive med karbonade og løk eller lignende. Fort gjort og lite oppvask.  Ofte fyker de ut med venner på kveldstid og spiser på sin ferd på et gatekjøkken et sted, og jeg, jeg steiker meg en kyllingbit eller varmer meg en skvett med suppe, rister ei loffskive og heller i meg Cola Zero fra store glass. Og da tv`n endelig skal på har jeg kontrollen for meg sjøl. Jeg kan se på de debatter jeg vil, svitsje litt hit og dit mellom kanalene hvor stortingspolitikerene blir både drillet og grillet. For det er jo jakt der også, nå foran kommunevalget, jakt etter stemmer og medlemmer. Det finnes ikke hyggeligere mennesker enn en politikere med et partiprogram i hånda utenfor kjøpesenteret en lørdags formiddag. Løftene er store og vidløftige, og din stemme er både viktig og avgjørende i forhold til din, dine barns og sambygdningers ve og vel. På tv-skjermen er temperamentet dessto mer hissig. Programledere og partiledere dundrer løs,  politiske motstandere er like fritt villt som en råbukk i soloppgang, og plasserer de skytsen rett så feller de nok noen ofre de også.

 

hollywoodblomsterpottepartiene

Har jeg lyst på en mer harmonisk tv-kveld kan jeg nyte en koselig, romantisk film, eller Hollywoodfruer om det så skulle være,  og selvfølgelig på slutten av kvelden, det obligatoriske ; «Sex og singelliv», uten sånne sure oppstøt fra godstolen på andre siden av bordet som  ; » detta har du da sett minst 25 ganger før….!!??», hvorpå jeg glefser tilbake at: «ja», «jeg har sett deg minst 25 ganger før også, men du er da her ennå du og!»  Etterpå har vi hele dobbeltsenga for oss sjøl, Lensmann og jeg, – og han er så god til både å snorke og prumpe at jeg føler meg ikke forlatt et eneste øyeblikk. Det er ingen som skravler om morran heller, vi er like treige og trøtte og vi, jeg og bikkja, så da jeg drar beina og resten av kroppsmassen ut av bosoa, løfter han så vidt sin morratrøtte hode og ser oppgitt på meg med søvndrukne øyne. Han etterlater seg ingen sure sokker heller, eller arbeidsjakker på spisestuestolene og tomme matbokser på benken.

bord

Men det beste av alt, det er jentekvelder. Det sørger jeg alltid for å arrangere da jeg har gressenketid. Hyggelig samvær med likesinnede kvinner….det er det jeg jakter på. Jeg er jo ikke spesielt begeistret for matlaging, ikke spesielt flink heller, men det er noe med å lage i stand til selskapelighet. Når man kan kjøpe inn litt ekstra gode råvarer, bruke god tid, pynte bord og fat og glede seg til besøket,- DA er jeg i mitt ess. Wimp sørger for musikk til arbeidet og spillelista er lang. Jeg takker Gud for ungdommenes ørepropper hver gang de plutselig står rett bak meg der jeg, totalt uforberedt,  svinger en støvklut eller skjærer en løk mens jeg synger duett med Rod Stewart av full hals. Husarbeidet går som en lek, maten er i rute og etter en kjapp dusj og et tekkelig lag med make-up er det bare å vente, venninnene er straks på veg :)

karianne mettesvanhild

En kveld kommer Fenstadjenter, Anne B og Anne Mette. Jenter jeg har vokst opp med, som jeg har ei fortid og en historie sammen med. Kommer fra samme bygd, har gått på samme skole, kjent de samme menneskene. Livet og skjebnen har skilt oss en gang. Hverdagen med jobb og unger, hus og hjem, ( eller som hun sier det, Anne Mette:» mannfolk og unger, svigermødre og bikkjer» :D ) har krevd sin plass. Men nå sitter vi her sammen. Det er noe trygt og godt i det og, å treffes med de man har hatt der bestandig, om ikke hver dag, hver uke, kanskje ikke hvert år en gang, men da man er der, sammen med dem, kjenner man på tilhørigheten. En slags felles plattform, med venner man fortsatt har og som når alt kommer til alt, kjenner deg helt fra barnsben av og kanskje bedre enn noen annen. Gamle minner tas fram i lyset, fra den gang man var ung og blåøyd. Felles opplevelser fra en annen tid, og man kan reflektere over hvordan man tenkte den gang og hvordan man tenker om det nå; 30 år etter. Jeg serverer litt enkel mat, litt ost med kjeks og fruktgele, en gryte med kylling og peanøtter, ris og salat og en søt kake med bringebær til dessert….Anne Mette går glipp av desserten, men det er heller ikke det viktigste.Lattersalver og gode samtaler, praten og tida går altfor fort, vi skulle hatt så mye, mye mer tid, men vi møtes igjen, forhåpentlig om ikke altfor lenge :)

june og anita

En ettermiddag kommer ei gammel skolevenninne på besøk, fra den gang man som altvitende og udødelig 16-åring gikk på videregående skole i nabobygda. Koselig kveld med kaffe og kokosboller, og prat om løst og fast. Og påfølgende helg, nok en jentekveld. Denne gang med Niese June på besøk, sammen med to av mine nære venninner. June er ikke den letteste å tilfredstille på matfronten, men vi ender opp med innbakt svin, ris og wok-grønnsaker, champagne i glassene og sukkerbomben Oreokake til dessert. Diskusjonene går om stort og smått. Meningene er ikke alltid like, men respekt og langvarig vennskap står høyt over det. Skravla går jevnt, latteren sitter løst og natta kryper på, før jeg med et smil om munnen følger siste gjest til døra. Jeg sovner med et smil om munnen og Lensmann ved min side. «Så heldig jeg er som har dere»,- tenker jeg, «dere som hjelper meg å skape sånne kvelder» ! Herlige kvelder man kan leve lenge på, minnes med varme i hjertet og se fram til neste gang!

 

 

lens

 

Men så er de hjemme igjen, jeger`n og bikkja. Fyller hele trappa og halve gangen med dau fuggel og sure underbukser, og forteller om lange dager i Guds natur, om dyr som er skutt og dyr som er sett og hvor fantastisk vidunderlig dette livet er, og jeg nikker og bukker og sier mhm mens jeg drar på meg et passende smil. » Er du egentlig klar over hva du går glipp av ?» spør han…og JA, jeg er det, og jeg kunne ikke vært mer takknemmelig enn det jeg er, for å slippe å delta på denslags! ;)

boblerost

oreokake

Så har det vært en vellykket jakt, både for gemalen, og for meg her hjemme. Han har skutt sine fugler, jeg har fanget noen gode minner og i dag har jeg avlagt min stemme. Gitt mitt bidrag til det partiet jeg synes fortjener det mest og dermed gjort min borgerplikt. Jeg håper dere alle, samme hva du stemmer,  benytter denne muligheten og bruker stemmeretten :)

Så ønsker jeg dere alle : Godt valg ! og en fortsatt herlig jaktsesong :)

lys

Lys i høstmørket :)

 

 

 

 

I gamle, og nye, fotspor

morgenfuglen

Det er ikke ofte jeg spretter, frisk og rask og morgenglad, opp av den varme gode sengehalmen, men- det hender. I dag er en sånn dag. Først opp, rett i dusjen, trallende og glad. Gnir dugget av speilet og smiler til overmodig til ugla. Drar på meg klea og kjenner med ett, selvtilfreds og lykkelig, at buksa er litt slakkere i rumpe og lår enn den var for noen dager siden. Make-up og hår, solbriller og høye heler…..jeg er klar, jeg har en date med Oslo by, og jeg har følge av sola :)

Inngangen til Bergstien 5

Inngangen til Bergstien 5

Det er min mor som har ønsket akkurat denne by-turen, som har vært planlagt en god stund. Hun ønsker å se sine gamle stier, fra den gang hun var yrkesaktiv Oslo-borger på 80-tallet en gang. Vi kjører i retning St.Hanshaugen. Bergstien 5. Oslo Sanitetsforenings administrasjon og tjenesteboligbygg, den gang da. Her hadde hun sitt virke, og sin bolig i flere år. Jeg også, etter hvert, og flere av mine venninner. Minnene strømmer på da vi passerer Alexander Kiellands plass og fortsetter oppover Waldemar Thranes gate. Bergstien ligger der, akkurat som før – en litt smal, beskjeden og stille gate. Gjør ikke så mye av seg, der den neier seg ned fra Akersbakken, treffer sitt laveste punkt i det den krysser Bjerregaardsgate, men reiser seg stolt og strekker sin smale ferdselsåre helt opp til Geitmyrsveien og selve «haugen». Beskjeden ja, og hverken den mest kjente eller trafikkerte på disse trakter av by`n, men for noen av oss har den satt djupe, vakre og evige spor. Her la vi igjen både sjel og hjerter, forelskelser og kjærlighetssorger. Knyttet bånd og ble kjent med verden, arbeidsliv og selvstendighet. Vår pure ungdoms beste år har festet mange av sine fotspor her.

image

Fortsatt finnes noen av butikkene og serveringstedene i området. Fruktgrotten på hjørnet, hvor vi kjøpte røyk, frokostbananer og haugevis med sjokolade. Vi tålte det på den tida ;) «Labbis», – eller La Boheme, på hjørnet av Ullevålsvegen og Bjerregaardsgate,som var et slags stamsted, og Schrøder oppi Dalsbergstien, hvor man kan kjøpe Cola på glass og flesk og duppe, eller rimelig øl og billig vin for den som trenger det, og det er det alltids noen som trenger….de satt der den gang, og en del av dem sitter der enda!

image

Vi kjører ned til Uelandsgate, finner parkeringshuset til Mathallen og tusler inn. Det er sommerstemning i gatene, denne søndagen seint i august. Barnelatter og smilende foreldre, og en og annen sinnatagg. Syklende og gående i skjønn forening. Mathallen er godt besøkt, men ikke sånn altfor mye. «Den blinde ku» frister med fantastiske oster og på motsatt side en lang disk hvor lekre makroner ligger på rekke og rad. Det er bugnende fruktkasser, innbydende kjøttdisker, illeluktende fiskefat ;) og lokkende spisesteder. Etter å ha gått hele runden ender vi ved en liten bod, med overskriften RawFood, og er det ett som er sikkert så er det at akkurat RawFood, det er ikke noe for meg, verken da jeg er på diett eller ellers. Så jeg snur meg rundt og til alt hell og stor lykke titter jeg inn i en spansk restaurant med tapas-brett på menyen. Relativt dyrt, men verdt sin pris. Jeg prøver etter beste evne å regne litt på kaloriinnholdet, men må gi tapt og bestemmer meg for å kose meg med maten i stedet, …og kos var det :) Vi forærer «Den blinde ku» nok et besøk etter vi har nytt kaffekoppen i sola utenfor, og før vi skal tusle videre. Jeg kjøper med noe jeg tror må være en av verdens beste blåskimmeloster ; «Blåmandag», i tillegg til en vellagret og kremet edamer og et mikroskopisk glass med kirsebærgele. Gubben velger Jegerost og chilliost og et like lite glass med øl- og hasselnøttgele. Jeg frykter summen, for billig er det ikke, men jeg drar kortet, fort og kontant…..napper til meg kvitteringen og stapper den resolutt nedi bukselomma, med planer om å sjekke den nærmere jul !! :D

image

Not my kind of food :)

 

 

image

Mathallen, en hall full av fristelser…

 

image

Herlig tapas <3

Opp igjen mot Alexander Kiellands plass, et knytepunkt den gangen hvor jeg trådte mine høyhæla, fargerike pumps her. Her løp jeg forbi, tidlig på morgenkvisten, for å skynde meg over Sannerbrua og til trikkestoppet ved Sannergata skotøymagasin, på veg til jobb i Tittut barnehage, på Oslo gamle sanatorium på Grefsen. Her raste vi i avgårde til fots eller i taxi for å treffe venner på Grunerløkka, og her kjøpte vi byens beste pølser i Syvers pølsebu :) I dag ligger byfolket strødd på plenen her og nyter sol og søndagsfred.

hjertebyen                Alexander Kiellands plass  image

 

 

Veien går videre mot Vøyensvingen, og blokka hvor min mor og far hadde sin første Osloleilighet. Så til Maridalsvegen og Sagveien, til brosteinsbelagte gater, med små trivelige trehus, malt i muntre sukkertøyfarger. Viduene er smårutete med hvite karmer og ligner smilende, gjestmilde øyne. Man kan nesten kjenne lukten av nybakt brød og kaffelars som putrer på svartommen der inne. Målt vårt er Hønse- Lovisas hus på andre siden av elva. Navnet er gitt av Oscar Braathens skuespill «Ungen», og i seinere tid Frid Ingulstads serie «Sønnavind», om fabrikkjentenes kår langs elva ved forige århundreskifte. Vi går forbi gamle Hjula veveri, over Beierbrua, og der ligger det. Rødmalt og trivelig lener det seg trygt til lia ned mot elvebredden, omringet av en naturlig hage, møblert med hvitmalte stoler og bord. Lyserosa graniumer, smijernsgjerder og det livlige fossesuset fra Akerselva gir stedet en helt fantastisk atmosfære. Fra Hønse – Lovisas enkle kjøkken får man kaffe, vaffel og hjembakt kake, og av atmosfæren en salig og sjelelig ro. Vi Kjøper oss både vaffel og kaffe, men jeg sparer min til de firbeinte som venter hjemme :)

Beierbrua, fabrikkjentenes bru

imageimage

1. Beierbrua, fabrikkjentenes bru.      2. Tid for vaffel                     3. Skribentens arbeidsplass

image

Fabrikkjentene – av Ellen Jacobsen

 

Menneskehetens klokke tikker videre og vi må bryte opp og dra, men unner oss en tur i en annen del av byen. Først oppom Sagene, forbi Sagene lunsjbar, en liten shoppingtur på «Den lille kokosbollefabrikken», forbi Portvegen 2, uten å se snurten av verken Raffen, Teodor eller Eli Rygg, og så videre til Kampen. Her hadde mora mi en av sine første jobber, bare 16-17 år gammel, som ryddehjelp i en liten butikk i Norderhovgate, – og etter hvert både husket adressen og fant butikken. Og så til Vål`enga. Det er kampdag og flaggene vaier fra småhus lags Danmarksgate. Vi parkerer nedenfor kjerka og rusler en tur i steikende sol. Et langbord er dekket midt på plen hvor et mylder av ivrige 5-åringer skravler og skråler mens de gomler sjokoladekake og noen ansatte fra menigheten prøver å gi dem åndelig påfyll. Vi har ikke vært her siden oktober i 2008, da vi smiddes i hymens lenker. Den gangen var han livredd, gemalen, for at jeg ikke skulle møte opp ved alteret, – nå er det kanskje mere noe han skulle ønske jeg ikke hadde gjort ;)

image

image

 

 

Still the one :)

 

 

 

 

Vålerenga kjerke

Det nærmer seg kveld og vi starter på hjemvegen, og som vanlig var den gangen familien dro samlet til Oslo i min barndom, var hjemreisen ilagt et stopp på Mortens kro. Kaffe og ostekake på alle tre. Jeg ha jo spart vaffelen og bærer n ut med god samvittighet, men i det jeg har tatt en to-tre skjeer er samvittigheten tilbake,ugla fra badspeilet dukker opp på netthinna og ler meg ondskapsfullt i øret, og jeg skyver skamfullt kakeskåla bort.

imageimage

 

Mmmmm…. my sweetheart <3

 

Jeg blir ikke kvitt henne heller, ugla! Hun sitter på skuldra mi hele vegen hjem, og da vi er vel framme,og jeg og mamma har takket for dagen før hun tusler smilende inn i sin hule, er det bare to ting å gjøre- putte kokosbollene i frysern og på med treningsbukse og joggesko! Som dagen før legger jeg ut på en tur på 3 km rask gange, men i dag velger jeg  gå motsatt veg, da jeg tydelig kan minnes hvordan pusten min hørtes ut som en kneggene hest, lungene snørte seg og leggmuskla var ved å drukne i melkesyre da jeg startet ferden med å forsere Bønsbakken dagen før.

image        3 raske km, før og etter ;)image

Kondisjonen må opparbeides og kalorier brennes, men denne dagen starter jeg ved Teiekiosken, og trenger ingen pustestopp før jeg er hjemme på Sagtangen ! :D

Jeg legger meg på sofen med bedre samvittighet og passe sliten kropp. Jeg har sjenket meg favorittdrinken Cola Zero on the rocks, og smiler ved tanken på en herlig dag. En dag hvor jeg har tråkket i både gamle, og nye, fotspor :)

image

Mine engler…

engler

Størstedelen av Norges befolkning er aktive på sosiale medier, på godt og vondt. Det forskes og undersøkes hele tiden om det er til det gode, eller det stikk motsatte. Jeg vil tro det er litt av begge deler. Av de som tidligere kanskje var avskjært fra det sosiale liv, enten pga sykdom, bosted eller økonomi osv, vil jeg tro det er en ny verden som har åpnet seg, da man kan sette seg med laptopen i fanget og kaffekoppen ved siden av seg, for så å følge med på hva som har skjedd med både kjente og ukjente, av både nytt og gammelt. Og så er det kommet en ny trend, en slags nymotens og digitalverdenens dugnadsånd. Lag, eller meld deg inn i, ei gruppe på facebook, marker med et hjerte og send en hundrelapp til et godt formål, og du er pr. definisjon både raus, nestekjærlig og medmennesklig ved hjelp av bare et par tastetrykk. Samvittigheta blir reinere enn ei hvitvask med hjelp av blenda, og man sparte både tid og krefter mens hundrelappen skiftet eier digitalt og du i stedet for et klapp på skuldra og noen rosende ord fikk et «like» og noen hjerter i retur. Da, når det kommer de trengende til gode, kan man jo i hvertfall trykke de sosiale mediene til sitt bryst, og løfte fram de positive sidene.

hjerter

Jeg er selv en aktiv bruker av sosiale medier. Jeg lider jo av skrivekløe, og jeg elsker det skrevne ord. Jeg bruker det som tidtrøyte, jeg stiller min nysgjerrighet, og jeg snakker med venner og familie Det er herlig avslappende å ligge i sofakroken og lese, kommentere eller chatte. Holde seg oppdatert på venner og bekjentes gjøren og laden og kaste inn noen ord eller likes her og der. Men det som er mye, mye bedre, er kontakten man har øye til øye. Kaffenkoppen smaker alltids litt bedre om den tas i selskap med levende vesener. Den gode opplevelsen av å møte et blikk, se ansiktet bak ordene, høre tonefallet i setningen og fatte meningen bak.

lunsj

Venninnene mine betyr all verden for meg, og jeg har en bra gjeng! For det betyr all verden at hun forstår hva jeg mener, da jeg skriver en melding om at jeg sitter her aleine og kjeder meg, og hun svarer : » skal jeg ta meg en tur?», eller at hun kommer innom på lunsj og hjelper til med bretting av papp og montering av skap i flyttesjauen. At hun sier i fra kvelden før at hun skal ut og kjøre grytidlig om morran og spør:  «skal jeg ta med Tobias til togstasjonen?», sånn at jeg kan sove lengre ( for det veit hun at jeg gjerne vil  ;) ). At hun setter av en time til øyenbryna mine midt i eksamenstida, sånn at jeg kan se anstendig ut på sommerfest. Dette er bare småting i hverdagen, men i det store og hele så innmari viktig, for kamuflert i lunsjer, kaffekopper, shoppingturer og boblende jentekvelder jobber de alle som mine håndplukkede og dedikerte psykologer. Det er ikke grenser for hva slags problemer som kan tas opp til debatt, snus og vendes på i alle retninger og til slutt løses eller legges en plan for,- over et restaurantbord i London, i en solseng utenfor København, på en terrasse i Maura, i en sofakrok på Råholt, eller her hjemme på Sagtangen.

solseng

Det sies at vennene dine er den familien du selv velger, og det er helt riktig. Sånn sett har jeg en ganske stor familie, og jeg vil ikke unnvære en eneste en. For hvem andre kan dukke opp, seint på kvelden med ei flaske vin, da du sitter nyinnflyttet, utslitt og oppgitt med krøllete joggebukse og pistrete hår i en leilighet som er et kaos av pappesker og du bare har lyst til å skrike. Som holder deg med selskap en fredagskveld da du sitter aleine med sovende barn og føler deg som det mest forlatte og ensomme menneske i hele verden. Som kjøper paracet og boksemat og serverer det på sengekanten da du ligger rett ut som et nødslakt med halsen full av streptokokker. Som hører på deg da du har behov for å surve og klage litt. Som er enig med deg da du synes hele samfunnet behandler deg urettferdig og ikke setter pris på din uomtvistelige fortreffelighet. Men som sist, men ikke minst, sier at :» Unn, nå er du heeelt på jordet» – og i tillegg kommer unna med det ;)

shopping

Det betyr at man må stille opp tilbake, for en god vennegjeng får du ikke gratis. Det hansler om å holde tjenestekontoen i balanse. Til tider kan det være mye, enten i den ene eller andre retningen. Men tro meg, det er verdt hvert eneste minutt, hver eneste anstrengelse.

venninner

Selvfølgelig benytter vi oss også av sosiale medier oss i mellom ; gir beskjeder, holder kontakt da hverdagen er for stri til å møtes, oppdaterer hverandre og påskjønner hverandre, og kanskje spesielt nå i sommerferien, da vi tidvis er spredd for alle vinder. Ikke vil jeg heller rakke ned på noen, eller noe godt som måtte komme ut av engasjement via sosiale medier. Vi har alle vårt åm stri med, tida strekker ikke alltid til og alle er ikke velsignet med en sånn gjeng som jeg har. Men jeg tror alle kunne tenke seg litt ekstra om i blandt, da de sitter der med smarttelefonen eller lap-top`en, tenker på å taste inn et hjerte eller en»like» ,- kjenner du noen som sitter aleine akkurat nå ? Har du en gammel venn som ikke har det så lett ? Er det lenge siden du viet litt oppmerksomhet til ei «gammel» venninne? Det er utrolig hva du kan utrette med en sms, en telefonsamtale eller et lite besøk. En kaffekopp, ei sjokoladeplate eller ei billig flaske vin :)

vin_sjokolade_424

Nå er sommeren snart over. Hverdagen er på veg tilbake og troppene samles. Om ikke lenge er vi samlet rundt et kjøkkenbord i ivrig samtale igjen. Snart sjenkes det vin ved et sofabord mens skravla går i munnen på hverandre. Det blir shopping, sykebesøk, klaging, jentetur, latter og slutt på alle verdensproblemer. Alt blir forhåpentlig som det skal være igjen, både for meg, og mine engler :)

faith

 

Glemmer kua at hun har vært kalv……?

kart

På fredag kjørte jeg deler av Eidsvoll rundt. I bilen hadde jeg min gamle mor og min tenåringsdatter. Datter`n skulle på fest, utefest, ved et vann som kalles Fløyta. Jeg trodde jo jeg visste hvor det var, så jeg tenkte dette var en rask kjøretur til Gullverket, for så å kjøre hjem, lage og spise en god og sunn middag og strekke min stutte, butte kropp på sofaen. Fylle glasset med isbiter og cola zero og glane ørskesløst på noe søppel på tv-skjermen, til øye ble tunge og kjærringa klar for sengehalmen. Men så fort gjort ble det ikke. Det var feil ende av sjøen jeg kjente til, så der var det ikke en eneste ungdom. Etter noen raske tastetrykk, i et tempo som bare tenåringer har, fikk vi en heller enkel vegforklaring til andre siden av vannet, via Minnesund.

bål-vann

Vel vel, har man lov`t så har man lov`t, og vi tok fatt på vegen videre. Jeg hadde hørt hun nevnte Kiwi, og dro over gamlebrua i godt mot og med klump i magen ( da jeg ikke er spesielt glad i bruer ), forbi Kiwi og videre opp, et stykke, og så var vegen stengt. Så vi snur, og jentungen informerer om at vi må tilbake på andre siden av Vorma og ned på E6. Som sagt så gjort, ny klump, ny veg og videre mot Ørbek, inn på en anleggsveg hvor vi skulle kjøre et stykke, nesten til vegen tok slutt, og så en skarp sving til høyre. Det er her, sier min mor, og jeg vrenger av vegen. De sier at vi skal kjøre et langt stykke, sier tenåringen, og langt er det. Skiltet sier nedre Holtet, og bilen humper og går, oppover skauen så stein og måsa spruter – vi ser etter et skilt til Fløyta. Vi finner ikke noe skilt, men ender etter hvert opp ved Sollihøgda trevarefabrikk og innser at denne vegen var feil. På veg oppat, gjennom bakkar og berg, ser vi et lite treskilt på høyre hånd til Fløyta, med ei håndmalt pil opp

skogsveg

mot en bratt og ulendt krøttersti. 2,5 km sto det, og det var i allefall ingen mulighet for å forsere den «vegen» med bil, og det er IKKE aktuelt, at jentungen trasker aleine, 2,5 km midt i svarteste skauen! – og det gir jeg klar beskjed om. Hun uffer seg og sukker og forteller sin mor hvor gammel hun er, – som om det spiller noen rolle!!, men får heldigvis kontakt med venninna og ny forklaring på veg. Så bærer det videre, humpetitten hompetattten ned igjen, forbi Skumperud på Heia og tilbake til anleggsvegen, videre oppover og så ser vi slutten på vegen og den krappe svingen til høyre. Øvre Holtet, det kan jeg forstå, for har det ikke vært bratt før, så er det det nå!

rådyr

Det eneste lille pustet av sivilisasjon her oppe er en og annen postkasse. Oppover, oppover, via hyttefelt og gardbruk, en vakker råbukk hopper lett og elegant som en balettdanser over et jorde, og forsvinner som en ånd i skogkanten. Plutselig står fire dølagamper i vegen. Rolige og trygge, løfter knapt på nakken da vi kjører forbi. Ofrer et blikk i vår retning før de fortsetter med gomlingen av ferskt og saftig gress fra vegkanten. Vi stopper og knipser en «snap» som blir sent til gemalen, som er livredd hester og lykleigvis ,for han, ikke er med på denne kjentmannsprøven i skau og kratt. Heldigvis møter vi en bil med et ansikt som virker kjent, som jeg vet er forelder til ungdommer i samme alder, og jeg kan konkludere med at vi er på rett veg. Og endelig, et skilt til Fløyta, med stor fin pil, innover en bilveg. Der ligger vannet, blankt, vakkert og stille. Det er slått opp noen telt, noen ungdommer løper sommerglade langs vannkanten. Jentungen lyser opp, ser noen hun kjenner. Drar baggen ut av bilen og hestehalen opp av dongerijakka. På raske unge bein tripper hun inn augustnatta. Jeg snur bilen, prøver å få kontakt, tenker å vinke……men hun ser meg ikke, og jeg kjører sakte derfra. Jeg er glemt nå, hun har forsvunnet inn i sitt eget univers.

lotte

Det blir sein middag denne fredagskvelden, kjøpt på nærmeste fastfoodsjappe. Jeg glir ned i sofaen med ei bikkje på hver side, følger sløvt med på en gammel storfilm som ruller over skjermen. Det er bare oss her hjemme. Gubbsjela, bikkjene og jeg. 20- åringen er på guttetur i Berlin, sammen med venner han har hatt hele livet. Lever livet i storbyens jungel og yrende sommerliv. Det er så stille, det er ingen å vente på i kveld, eller i natt. Kanksje kunne fredagskvelden blitt brukt til noe annet. Jeg kunne tilbrakt den med noen av mine venner. Tatt et glass vin, kost meg i et lystig lag. Men det meste gikk med til bilorientering i skauen for ei datter som til slutt kom seg trygt frem. Og som en gammel kompis kommenterte på Facebook : » Du gledet en ungdom da, Unn……» Ja, jeg gjorde det,- min ungdom. Så, jeg er jo egentlig heldig som får lov til å kjøre henne. Får lov til å se hvor hun er, og hvem hun er sammen med.

tv

Det er hennes tur nå,- minstemann. Verden er så stor og stygg, og ungen min så skjør og liten. Men heller ikke hun kan lære livet å kjenne, utenfor mamma`s trygge havn, uten å få prøve seg alene. Hun må få finne sine valg, gjøre sine erfaringer. Jeg kan kun gi velmenede råd, dele av min erfaring, svare så godt jeg kan på de spørsmål hun måtte ha om livet, gi henne en trygg havn og en kjærlighet hun vet at alltid er der…om hun skulle velge feil, om hun skulle gå seg vill.

ungdomskilt

Stadig vekk, i forbindelse med ungdommer og deres foreldre. hører vi ordtaket om kua som har glemt at hun har vært kalv. Når foreldrene ikke forstår, eller bifaller den håpefulles utferdstrang, festdeltakelser, ovarnattinger og lignende sosiale sammenkomster som hører ungdommen til. Når de retter en formanende og høymoralsk pekefinger mot den vrange tenåringen som vil være ute natta lang. Når de stiller kritiske spørsmål til merkelige vennevalg og unyttige fritidssysler. For plutselig virker det som de har glemt alt,-foreldrene. Alt som tilhører ungdomstida. Alt det de en gang syntes var gøy. Alt de mente de selv hadde kontroll over, den gangen de var unge, bedrevitende, udødelige og uovervinnelige. Men er det egentlig det det handler om, at kua har glemt at hun var kalv? At de ikke forstår hva som er moro og kult. At de ikke kjenner igjen følelsen av spenning og gøy. At de ikke husker utferdstrangen og den pirrende, nysgjerrige følelsen av det som var nytt og utfordrene. Jo, det tror jeg de gjør. De husker så altfor godt. Det er der det kommer fra alt sammen; pekefingeren, spørsmålene, argumentene og de evinnelige forsøkene på overtalelse.

mor&datter

Det er en tillittserklæring å få være tenåringens privatsjafør, om enn det betyr gjennom busk og kratt og hele fredagskvelden til ende – det skal man være uendelig glad for. Og dagen derpå, da hun kommer slentrende inn, med et smil om munnen og klart blikk, slenger fra seg baggen og dumper ned på en stol, mens skravla går i hundre – da kan man puste lettet ut, og tenke på hvor heldig man er. Det gjør i hvertfall jeg, – for denna kua har absolutt ikke glemt at hun har vært kalv ! ;)

kuogkalv

 

Mot lettere dager……

regn-rose

Sommeren har til nå, her på Østlandet i allefall, vært å beregne som en real fiasko. Sola har glimret mer med sitt fravær enn sitt nærvær, og grå og regntunge skyer har ligget tettere i kø, enn bilene på veg inn på danskebåten. Øs pøs regnvær, råtne blomster og blaute bikkjer har stort sett vært hverdagen det meste av juli, og pressen skriver side opp og side ned om prognoser, statistikker og ventende sommervær. Den gode, lange varmeperioden har de nå flyttet framover, måned etter måned. Nå skal den komme i løpet av august….det er bare å håpe!

VÆRKART

Så har det altså blitt dårlig med solbading og sprikende sukkertøylakkede sommertær. Man har klart seg fint med dongeribukse og langermet cardigan, mens knebukser og singlet`er har fått dingle i fred i garderobeskapet. Nå har det jo vært visse solglimt, innimellom, hvor jeg har tenkt at:»NÅ – kan jeg ta fram fjorårets sommertøy»……og som tenkt så gjort! Med det resultat at jeg har funnet hele sommergarderoben for liten!! Lette, korte bukser har stoppet midt på låret, uten sjans til å ville rikke seg i nærheten av hofta….eller der hofta en gang var og det nå heller er en slags rund og god polstret pute. Jeg gir det en ekstra og nitid sjanse. Gynger og jukker fram og tilbake mens jeg med fingrenes største kraft prøver å tvinge klesfilla oppover. Det eneste som kommer ut av det er at fettet skyves opp og samler seg som en traktorring rundt hoftepartiet. Heldigvis har jeg ikke speil på garderobeskapet, men jeg kan levende forestille meg synet av den bakdelen, og blir stiv av skrekk da jeg hører gubbsjela nærme seg soveromsdøra. Han må jo få et syn han aldri vil glemme, om han ser sin ektefru med svingende overkropp som en dopa rockeartist, midt på soveromsgulvet, med ei gedigen opp-pumpa rumpa rett i været og med ei pintrang bukse som ei stram tvangstrøye midt på låra. Så jeg jukker buksa ned igjen. Tenker først at jeg skal henge den innerst inne i klesskapet, men kommer så på den gode idèen å henge den fremst ; til skrekk og advarsel! Her må det settes i gang tiltak!trang-bukse

Nå er ikke heller min mann noen sylfide, så da jeg lufter idèen om å strate på diett, er han ganske enig i at det var smart. Jeg starter først, med 5-2. To dager faste og 5 dager normal kost. Det betyr selvfølgelig ikke at man kan tylle i seg Coca cola og dytte ned kaker og pommes frites i 5 dager, for så å faste et par dager i uka, men allikevel. Det er om ikke annet den tida på året hvor frukt og grønt er på sitt beste, så da kan man jo benytte seg av det. Joda, det går fint. Jordbær og cola zero går ned på høykant. Et par dager med max 500 kalorier er ikke no problem, og det går av en kilo eller to. Så setter min mann inn nådestøtet! Her skal vi over på hardere diett. Vi har prøvd den før, med ganske strålende resultat. I løpet av bare noen uker minsket vekta med 7 kg, og dietten går kun over tre dager pr uke, de neste dagene er det vanlig kost. Men det er en diett som krever planlegging og selvkontroll. Det er matvarer som jeg til vanlig ikke akkurat overøser kosten min med, og som jeg vel heller ikke ville foretrekke, men det er absolutt spiselig. Første dagen er værst…..den starter med en halv grapefrukt, så er det litt tørre rista loffskiver, et par teskjeer med peanøttsmør, litt mager ost utpå dagen og så avsluttes den, innen kl 1800, med reven rødbet, grønne bønner og to skiver magert kjøtt. Så for den som sjelden får somla seg i seng før midnatt, blir kvelden lang og magen skrikende tom. Det er selvfølgelig viktig å drikke mye, og til mitt hell er jeg over middels gal etter isbiter, så det går noen glass med cola zero eller Fun med fruktsmak, godt stappa med is….på den måten kan jeg både kose meg litt og fylle magen.

redd-mann

 

Jeg kan drikke kaffe, men den må da være svart, og te uten sukker. Svart kaffe er ikke helt det store for meg, jeg trenger en melkeskvett, så da lar jeg det heller  være. Og man kan jo tenke seg, når man fra før av lider av både jern- og B12mangel, så er man jo i utgangspunktet både litt trøtt og slapp, og når man da i tillegg ikke skal få koffeindosen sin!!……blir NOE sliten og irritabel da, kan man si. De skal ikke si mange orda feil på nyhetskanalen, eller rappe det siste egget i kartongen ( som er en del av neste dags frokost ), før det smeller litt skikkelig fra hurpa i sofakroken. Men jeg prøver å oppføre meg. Det er ikke det at jeg nødvendigvis må ha kaker eller chips, bare bittelittegrann mere mat. Og de som oppholder seg i mitt nærvær kan jo ikke noe for det. De har jo ikke stappa sukker og fett ned i strupen på meg! Dette er min egen skyld, jeg kunne ha klappa igjen gapet for lenge siden. Jeg kunne trent og stått på. Spist små delikate porsjoner av frukt og grønt og musli. Lært meg å like kaffe uten melk, eller te uten sukker. Kjøtt uten saus og vafler uten rømme. Nå må jeg lide, ta straffen jeg fortjener, og jeg er fullt beredt! Men er det ikke rart, da man har bestemt seg for å følge en smalere linje….da skal alt skje. Da skal det feires bursdager med de flotteste kaker. Det skal holdes selskaper med store feite middager, og de som til vanlig holder sine godbiter for seg selv, de byr på både det ene og det andre…..»for du kan da ta en liten bit»!!

dont-eat

Nei! Jeg kan ikke ta en liten bit….ikke på diettdager, og ikke til hverdags heller. Heretter, i allefall for en god stund framover ;) , skal kakestykker og feite sauser kun nytes til helg eller fest. Jeg skal frotse i jordbær og fersk frukt, cola zero og sukkerfri saft. Så kan folk godt si : » du er da ikke så tjukk, detta er da ikke nødvendig, man må da kunne kose seg litt», Neida, joda….men du skjønner ; inni meg bor det ei lita jente, ei slank dame som vanligvis har hatt ei vekt som så vidt tippa over 50. Som passet perfekt inn i str Small og Xtra Small. Som ikke hadde problemer med verken lår eller hoftemål, pupper på ryggen og skjemmende bilringer over linningen, hvis problem heller var å fylle ut enn å holde inn. Hver gang jeg skal gå i anskaffelse av nye antrekk er det henne jeg ser, henne jeg har i hodet, og som jeg helst vil kjøpe klær til. Nå har denna ugla som har spist opp kroppen min holdt meg unna prøverom og gulv-til- tak – speil lenge nok.Det eneste som er i nærheten av 50 nå er alderen, og det har jeg tenkt å gjøre noe med! JA, det henger litt her og det slenger litt der, alderen kommer og jeg skjemmes ikke, jeg har fått mye ut av denna halvgamle kroppen,- 4 flotte unger for eksempel :) Det er ikke alt man får gjort noe med. Men som ei venninne sa til meg for litt siden ; » man må ha lov til å være litt jålete og….».

vekt

Jeg velger forfengeligheten i noen år til, presser meg inn i ei litt for trang bukse, lener meg tilbake, knasker på et grønt eple og ser fram mot lettere dager :)

eple

Let there be Rock !! 8)

ac2

Det er fredag , midt i juli, og sola skinner så det flommer fra skyfri himmel. Det er noen ærender å få unnagjort på formiddagen, men klokka er ikke mye over to da forberedelsene til en av årets happeninger begynner.

Gubbsjela får første billett til badet, mens jeg stryker skjorte. Hundene luftes mens jeg plukker opp guttungen på togstasjonen, og han, guttungen altså, er i dusjen mens jeg legger make-up`en i den dårlig popplyste gangen….vel vel, det blir neppe værre ;) Vi svinger inn foran Nebbenes kro litt før kl 15.30, gubben, yngste sønn og jeg, og ser samtidig bilen med resten av min gjeng komme inn på plassen. Vi er lykkelige innehavere av hver vår billett til kveldens konsert på Valle Hovin; AC/DC`s «Rock or bust» tour.

 

Kjell - Are, Kathrine, Tobias og Kristian, lesker strupen og venter på bussen...

Kjell – Are, Kathrine, Tobias og Kristian, lesker strupen og venter på bussen…

Det er på en måte storfamilien på tur. Jeg er i følge med både to sønner, ei svigerdatter, x-mann og ektemann. Dessverre er min eldste sønn forhindret fra å bli med, så billetten går, i nærmest siste sekund, til Kari, ei klassevenninne fra mitt første år på videregående skole. Vi tumler inn. Sola er både for sterk og varm til å holde ut på en terasse uten parasoll. Etter hva vi har sett og hørt er nesten hele bygda på veg til samme konsert, og en gammel kjenning har tatt ansvar og ordnet med minibuss tur / retur Oslo. Så slipper vi egen bil og parkeringstrøbbel, eller tog og bane, rutetider, billettkøer og plassmangel. Etter noen Hei og Hallo`s og leskende forfriskninger er bussen på plass og vi kan gå ombord.

I kø for overprisa effekter :)

I kø for overprisa effekter :)

Oslo ønsker oss velkommen på aller beste måte. Det kryr av folk, mer eller mindre uniformert. De fleste har i allefall en AC /DC – t-skjorte, og har man ikke så står både løsningen og fan`sen i kø. Etterhvert som de trengende har blitt tilfredsstilt med bandets effekter, og både mann og unger er utstyrt med t-skjorter, jakker og djevelhorn, leder vegen videre, gjennom billettkontrollen, og til serveringsstedene. Mat og drikkeboder frister med pølse, bakt potet eller taco. Øl, vin eller mineralvann. Det blir potet og øl for vårt vedkommende. Været står fansen bi. De sitter på tepper og plener. Smiler, skråler og skåler. Forventningene ligger i lufta, like tett som sommervarmen. Det er en god miks av gamle og unge, og i dag er alle like, men vi må alikevel tidlig fastslå at grå manke og begynnende måne er en tydelig trend på Valle i dag ;)

Vikings

Vikings

Vel inne på asfalten siger folkemengden på. 40 000 fans krever sin plass, og om ikke luften for øvrig er dirrende varm, så blir den i allefall det, da du er 165 på strømpelesten og står godt plantet mellom høye menn som antagelig har en gjennomsnittstemp på 37 +.Vi har stått der et par timer da supportbandet «Vintage Trouble» entrer scenen og spiller oss greit igjennom en del av ventetiden. I mellomtiden skal det handles, drikkes og tisses. Her kreves en del logistikk, skal man beholde sine plasser i sånn passe avstand fra scenen, men gemalen holder fortet, og hånda i været, etterhvert som resten av gjengen delvis brøyter, delvis smetter, seg innimellom sammenklemte, svette og standhaftige kropper.

Kathrine

Kathrine

Noen tegn til lysglimt….svake lyder fra trommer og gitar forteller oss at nå er de på veg.

angus brian image10

Så er det i gang. Lysshowet, gitaren, stemningen. En sitrende glede risler gjennom kroppen, og selvfølgelig fylles øynene med tårer, sentimental som jeg er, for dette er stort. Den energiske mannen i skoleuniformen med sitt eiendommelige gitarspill og vokalistens rustbrutte røst. Dette har unga mine sovnet og våknet til og lært seg å elske. Dette har knytt sterke bånd mellom fedre og sønner, mellom brødre, eller søstre. Dette har hjulpet meg gjennom mang en helgevask, løftet både meg og filla i energisk tosomhet over parketten. Dette har startet mangt et party, og avsluttet vel så mange. Dette bandet har levert fantastiske låter i 40 år. Eksistert i  det meste av mitt og den eldre fangardes liv,og i det dobbelte av min yngste sønns.

Tobias i front :)

Tobias i front :)

Kanonlåtene kommer som perler på en snor, og publikummet heves til uante høyder. Alle får servert sin AC /DC -favorittlåt. Jeg kan ikke plukke ut en, jeg har flere. Tidvis overdøver fanskoret Brian Johnson. Bein tramper i asfalten, hendene knyttes og bokses taktfast mot himmelen. Det klemmes, holdes omkring, både kjærester, venner og familiemedlemmer. Noen skåler en gang eller to for mye, et fåtall ypper og er mer på fest enn på konsert, men de fleste er bergtatt av musikken og stemningen, blir litt ekstra rause med folk omkring seg og har lært seg å snakke musikkens språk……det språket som går å tvers av grenser, av alder, generasjoner, kjønn, farge, mening og legning. Det tok ikke mange sekundene etter konserten var i gang før vi var djupt inne Rockens svøp og massesuggesjonen omslutter oss, bærer oss med, i allmenne klappesalver og høylytte tilrop.  Avslutningen er eventyrlig, storslått og magisk mens «For those about to rock» ljomer utover folkehavet og vi vet det er over for denne gang.

image8

TNT

image11

KARI :)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gamle gutter - blir som nye :D

Gamle gutter – blir som nye :D

Vi er både fornøyde og mette av salig rock da vi lar oss flyte med strømmen ut av stadionen. 40 000 inn i løpet av et par timer er en ting. 40 000 ut sånn omtrent samtidig er noe annet. Men det gode humøret råder, og vi traller og skravler på vår trange veg ut av stadion. Fornøyde er vi også over å ha en ventende buss ved taxiholdeplassen, etter å ha stått og gått i kø via sluser, toaletter og fotgjengeroverganger og både ha mistet og funnet igjen halve gjengen. Vi kommer oss vel igjnnom trengselen og på den ventende bussen, med rock`n roll i årer og ører, etter en fantastisk opplevelse rikere.

Good bye !!

Good bye !!

Takk til Tobias, Kristian, Kathrine, Kenneth, Kjell – Are og Kari for en herlig ettermiddag og kveld, Takk til Cato for skyssen, og sist men absolutt ikke minst; Takk til AC/DC, for musikken, gleden, energien og følget gjennom mange , mange år. Måtte dere fortsette i samme stil i årevis til framover – Please, LET THERE BE ROCK !

ac3

En følelse av sommer….

sologblåhimmel

Sommer!…….etterlengtet pause fra hverdagslivet. Fra stengte dører og vinduer. Fra korte kvelder i stummende mørke og usosialt inneliv med tv-skjermen som eneste inspirasjon.

Sommeren er forbundet med alt det vi liker best i livet. Som lange late dager. Bugnende blomsterbed med duft av roser og lyden av summende innsekter. Reiseradio og softis med sjokoladestrø. Sol, sjø- og strandliv. Piknikkurver, engangsgriller og jordbær –  MASSE jordbær, og sol. Sommer forbindes alltid med sol.

jordbær

Eller det kan være som denne dagen, en søndag i juli. Været er ikke på sitt vakreste. Storm og yr gjør det de kan, og det er ikke mye. Vi har hatt noen dager med strålende sol. Da lette og høflige makrellskyer ga plass til denne skinnende, etterlengtede stjerna. Lot henne danse på himmelhvelvingens scene, så vi kunne la oss bade i glansen og fylles med gylden og varm energi. Vi sukket tilfreds. Utnyttet hvert eneste minutt. Slengte koteletter og laks på grillen, vannet blomsterkrukker og verandakasser, satt med duggene hvitvinsglass på terrassen, stakk vinterhvite føtter i små og nette sandaler og snart luktet hele nasjonens kvinner og menn av Ambre solaire og Piz buin. Men lykken varte ikke lenge, og snart var det tilbake til vind og regn og kjøligere dager, langbukse, sokker og «allsang på grensen».

SOMMERSTUFFallsang

Men denne søndagen, uten helt strålende sommervær, skal jeg og min datter på tur. Invitert til venninner i Ådal. Vi er helt i rute, da vi starter bilen på gården kl 11, og broder`n som skal en snartur til Danmark tar plass i forsetet for å sitte på til hovedflyplassen. En og en halv time skal turen ta, kanskje med tillegg a 10 minutter pga turen innom Gardermoen. Broder`n blir kjørt omtrent til døra, og jeg venter på at Lotte skal komme fram og holde moren sin med selskap. Hun blir sittende i baksetet, med propper i øra og mobilen i hånda og mor er prisgitt P4 på radion. Selvfølgelig glemmer jeg nedkjøringa ved sentralområdet og durer i veg mot Jessheim som vanlig, men tar til venstre i rundkjøringa og velger retning Sand. Tar til venstre i mot Nannestad og Hønefoss og glemmer bensintanken som hyller etter påfyll, med det resultatet at jeg må tilbake, via Nannestad sentrum for fylle opp. I det jeg slenger rumpa inn i førersetet starter nyhetene på radioen, kl er 12 ! – og jeg har klart det store kunststykket å bruke en hel time fra Bøn til Nannestad.

sperillen

Men så er vi på veg. Tidvis prøver jeg å få kontakt med tenåringen i baksetet, uten nevneverdig hell, og gjennom bakkar og berg går ferden i, liksom, ensom majestet over Hadeland til Hønefoss. Ved Hadelands glassverk er skylaget lett og muntert. Man kan ane stråler av lysegul sol og på glassverkets parkeringsplass kryr det av biler og et yrende liv. Ransfjorden glitrer blank og stille og byr på småbåtliv og vassing med oppbretta bukse i vannkanten. Stolt som en hane finner jeg uten problem retningen vi skal kjøre før vi når sentrum av Hønefoss, og snart er vi på E 16 mot Nes i Ådal. Jeg slår på tråden til gubbsjela som er på jobb, bare for å fortelle at: «Hallooo!, jeg har faktisk ikke noe problem med å finne fram der det er ekte natur en gang!»- jeg antar han er mektig imponert og tråkker litt ekstra på gassen kjører forbi Villfisken og Hallingby skysstasjon. Da vi noen minutter etter befinner oss midt i furuskauen, ringer Karianne. Hun er på veg ned til hovedvegen for å vinke oss inn til rette plassen, og rett etter vi har passert Buttingsrud camping står hun i vegkanten sammen med hunden Mira. En liten gårdsveg opp fjellskrenten, og vi er på plass på Grøterud gård, og for et utrolig vakkert sted. Fra balkongen i 2 etasje, hvor jeg kneppholdt i veggen lammet av høydeskrekk,  kunne vi nyte utsikten til Sperillen og over til Vikerfjell. Omgitt av røde låver og stabbur, med både gårdshund og katt og svaler som stuper fra mønet, kan til og med en cityslicker som jeg bli blendet av det perfekte bildet på sommer i den norske fjellheimen.

Grøterud BUTTINGSRUD  mira karianneingrid

Ungjentene, Ingrid og Lotte, klemmes og skravles. Sitter anføttes i sofaen og oppdaterer hverandre på siste nytt. Langbeinte og blonde, med trange jeans og håret i hestehale, det skinner av dem, like klart som av sola. Vi serveres hjemmelaget blomkålsuppe med bacon og krutonger og lun bærpai med vaniljeis eller -saus til dessert. Ingrid skal sitte på hjem til Eidsvoll, og etter noen koselige timer som går altfor fort går vegen tilbake. Første stopp er campingplassen. Buttingsrud, som ligger nydelig til på en liten odde i Sperillen. Jentene drikker slush i baksetet. Radion står på så og si full guffe og ungpikestemmene blander seg med Ed Sheeran`s under fremføringen av «I see fire» da vi feier over Hadelandsåsen. De planlegger ferie, på hytta til Ingrid`s familie, hva de skal gjøre, hva de skal pakke i feriebaggen. Lattern sitter løst, og stadig vekk, da det spilles en sang de kjenner, stemmer de i av hjertets fryd. Jeg nyter lyden, lytter til lyse stemmene. Værre er det nok da radioverten byr på ei 80-tallslåt og bilføreren stemmer i av passe full og rusten hals. Men de er så og si voksne blitt og høflig holder de misnøyen for seg selv. Det skapes en stemning i bilen som bare unge mennesker kan skape. En stemning av framtid og håp, optimisme og forventning. Hjertet mitt svulmer og danner en kjedereaksjon som fører til at halsen snører seg og jeg blir blank i øynene,da jeg tenker på at det er dette, det er DETTE som er livet, som er sommer – kjøre bil med nedrullede vinduer, høre sommersvisker på radio og ha lattermilde håpefulle i baksetet!

vin blomstCHUNABIFF

Ingrid slippes av med kyss og klapp og klem på Eidsvoll verk stasjon, og vi ruller videre. Hjemme venter nemlig besøk. Kusine Iben er på besøk fra Tyskland og i morgen skal hun hjem. Jeg henter henne i Eidsvoll og vi stopper på Kinarestauranten for å kjøpe med mat. Men restauranten er stengt. De har stengt den for en hel måned og dratt til Kina hele gjengen, antar jeg ;)….så vi drar videre til Råholt. Mat blir det, og vi samles på plattingen til mor hele hurven. Lotte har fått besøk av venninne Katarina. Det er latter og tullprat, god mat og gode relasjoner. Jentene forsvinner ut i sommernatta, kara, som skal på jobb før fuggel`n fiser går til sengs, og vi damene; Iben, mamma og jeg, trekker inn i stua med ei flaske kald hvit Riesling. Men som vanlig er det så altfor mye man skulle snakket om, og så altfor få timer. Da vi endelig sier god natt, og jeg tusler rundt hjørnet og opp til min egen hule, tenker jeg at : «Nå er den her igjen, denne følelsen! Herlige møter med nære venner. Gode måltider med familie og venner. Latter og skrål. Lett stemning. Klemmer som sier «Hei», og klemmer som sier «Hadet». Fordi det er noen du ikke har sett på ei stønn, som du vet det blir ei stønn til du ser neste gang….fordi det som regel bare lar seg gjøre på denne tiden av året. Vi trenger ikke alltid knallblå himmel, 30 grader og strålende sol. Vi trenger ikke alltid Piz buin, bikini og saltvann i håret. Takk for en vidunderlig dag <3 Det holder lenge med noen vi er glad i, som vi har savnet en stund og gleder oss inderlig over et nytt møtet med, for å kjenne en følelse av sommer :)

godevenner

 

Havfruene….

havfruen

Noe av det hyggeligste som finnes er å stelle i stand til selskap, lite eller stort, det spiller ingen rolle. Det er liksom ikke noe som kan slå følelsen av å kunne ta i mot noen gjester, og servere noe godt, både på tallerkenen og i glasset. Først fastsette menyen, deretter kan man planlegge stilen. Gi de en følelse av fest. Uansett slår alltid klassikkeren an. Høye hvite lys i staker av sølv eller krystall, med ditto dekketallerkener, øvrig dekketøy ,  bestikk med blondekanter og stivede duker og servietter i damask.

 

Ta foreksempel en tapas-aften. Møt gjestene med kjølig, boblende og rosa Cava, i slanke høye glass, og ei lita jordbær på kanten. Dekke bordet med spanske retter, fulgt av en fruktig og kald Sangria. Nyte maten og drikken og konversasjonen, og glede deg over gjestenes begeistring og tilfredse gane. Toppe det hele med friske bær og vaniljedip, kaffe og konjakk til herrene, søt likør til damene. Dekke på og servere til alle sanser er fornøyd. Og da gjestene takker for seg, og den gode maten, og du føler det var en vellykket kveld, da sitter godfølelsen der, i vertinnehjertet. Det er en følelse enhver kvinne liker, og som er målet, da gjestene bes. Så hvofor blir jeg stadig innvitert på måltider med fisk? Jeg LIKER IKKE fisk!

blodig-biff

Fisken er vakker i vannet, til og med i glassboller. Skimrende, fargerike, elegante vesener, bølger omkring som et skue for øyet, men det er ikke mat, for meg. Jeg er gammel nok til å innrømme at det er en stor sorg for meg, og ikke like fisk. Å gå glipp av disse fantastiske rettene som smaker så himmelsk og gjør en så godt. Lekre hvite fileter, av sei og torsk og skrei. Eller de røde, laks og ørret, bakt eller kokt, med rømme, agurksalat og nypoteter. Det ser unektlig lekkert ut, det lukter dessto verre. Alikevel,…. flaut er det, hver eneste gang man må si : » nei takk, jeg liker ikke fisk», og responsen er det samme, hver eneste gang :» liker du ikke fisk ? det som er såååååååå godt!……jeg eeeeelsker fisk, og bla bla bla». Det er ikke grenser for historier linket til vellykkede fiskemiddager, og er du den eneste i et selskap på flere, da kommer et unisont:» MMMMMMM», før de overgår hverandre i hvor mye, hvor ofte og hvor gjerne de spiser fisk. Det er som å høre barndommens formanende ord, i det hvalbiffen blir servert, og du skjelver av skrekk og vet det er ingen veg tilbake. Noen blir til og med fornærmet, som om du sa noe virkelig uforskammet, og sender deg et drepende blikk, mens de gir deg en fortjent reprimande og forsvarer sitt elskede fiskekadaver, forklarer inngående hvor kjent de er blandt familie og venner for sine kokkekunster med maten fra hav og sjø,  og alt det kan utrette for kropp og sjel.

PFO8806

Så ille flaut er det faktisk, at jeg noen ganger, med noen års mellomrom sier at: » joda, jeg kan da prøve litt ørret…..» Vertinnen smiler fra øre til øre, og du føler deg ynkelig liten, mens hun vokser til et monster der hun står med serveringsfatet, og legger meget godt merke til hvor mye du legger opp på tallerkenen,  holder et skråblikk til din kant mens du blander den rosa massen med potet og rømme, og legger den innerst inne på tungen, så den får korteste vegen ned i svelget. Det vokser som en esende bolledeig i munnen, svelget snører seg, varmen stiger i ansiktet og maler deg rød, helt ut på øreflippen. Så skjønner du at slaget er tapt, det vil ikke ned, og du er på vakt, som ei livredd lita mus, mens kattene kvesser klørne rundt bordet og plirer mot deg med gulgrønne øyne. Et sekund skal til, mens de andre roser kokken og ørreten, en kjapp, så og si usynlig beveglese, og brekkmiddelet er trygt bevart i håndvesken. Trikset er å ha servietten i venstre hånd, og håndveska ved foten, pakke det forsiktig inn og slippe det elegant ned mellom lommeboka og sigarettpakka. Så puster du ut, tar et stort glass med brus eller vin og sier at det slett ikke var så værst, men nå er du dessverre forsynt, du spiste så alt for mye til lunsj i dag……. Men vokt deg vel for å skryte for mye av maten, for hva tror du da du får neste gang ?

serverefisk

Gjennom hele mitt liv som ikke-fiske-spiser har jeg vridd hjernen for gode unnskyldninger, fått reprimander og ernæringsråd, blitt regelrett mobbet og latterliggjort og sist, men ikke minst, blitt bedt på de herligste fiskmiddager. Jeg burde konvertere, jeg burde fortelle både hjernen og ganen at fisk, det er det beste som fins. For den dagen, da jeg med hånden på hjertet kan si at dette liker jeg, at dette har jeg lyst på til middag, da kan jeg spare utrolig mye både tid og penger. Etter alle mine innvitasjoner kan jeg fint droppe middagen hjemme i minst 10 år, og bare reise fra hus til hus, og velte i meg rød og hvit, feit og mager, kokt eller stekt fisk. Og vertinnene ville juble, og føle seg stolte som galende haner, over at de har fått meg til å spise fisk !

cava9

Jeg tviler ikke på at det er godt ment, for det er jo sundt, og godt, for den som liker det. Og er det noe vi liker, så vil vi gi det videre, dele det med våre medmennesker. Men jeg beklager, jeg og min gane har tapt kampen mot fisken, selv om jeg nok vil prøve med mer eller mindre jevne mellomrom å klemme ned en bit eller to. Jeg har lenge hatt en plan om å snu det hele på hodet, legge hodet i grøssende folder under samtaler om gris og storfe og lire ut gjennom stramme lepper at jeg ikke liker kjøtt. Hadde det fått samme virkning tro ? Hadde jeg da kunne reist omkring fra bord til bord og nyte de deiligste kjøttretter. Komme til spisebordet med en påtatt skepisk mine, nøle litt over tallerkenen før jeg skjærerr ørsmø musebiter av den nydelige maten og svelger det ned kunstig hardt, slik at vertinnen får sånn passe bekymrede rynker i pannen, legger hodet på skakke og spør, som til et lite barn, ; «likte du det ikke ? jeg har et stykke jeg tror er enda mørere inne på kjøkkenet». Og sånn kunne jeg holde på. Velte meg i blodige biffer og møre steiker, mens både husmødre og -fedre soler seg i glansen over at akkurat hun, eller han, var den som disket opp med det måltidet som fikk overbevist meg om at jeg likte kjøtt.

blunk

 

Men jeg lar den planen ligge. Prøver å oppføre meg voksent og pent. I stedet, i mitt eget lille palass, dekker jeg bordet med høye lys, legger Cava`en på kjøl, og innviterer mine venner på en Tapas-aften……..i allefall de som liker det ;)

Romantikk og røde roser…..!

romantikk

Den beste tida på døgnet ,for meg, er kvelden….seine kvelden. Sånn mellom 21 og 00. Når mørket har senket seg og svøpt sitt trygge, lodne teppe rundt en lett forvirret sjel, da dagens plikter er endt eller glemt, og husets folk og fe har roet både kroppen og hvilepulsen. Når bikkjene ligger strødd, gryntende og småprompende, på familiens sofateppe  og gubbsjela så vidt har begynt å dra tømmerstokker, i relativt uromantiske toner, fra godstolen på andre siden av bordet. Når reprisene og de dårligste seriene popper opp som paddehatter på tv-kanaler uten respekt hverken for seg selv eller andre, DA - drar jeg fleeceteppet godt oppover øra, setter glasset med isbiter og sukkerfri brus i sånn passe armlengdes avstand på salongbordet, og svitsjer elegant fra kanal til kanal på jakt etter lettfordøyelig drama og billige dokusåper.

Til og med en nattugles øyne begynner å bli smale da favorittkjenningsmelodien fyller ørene med kjente toner. «Sex og singelliv», episode ditt eller datt, det spiller ingen rolle, jeg har sett de alle titalls ganger før. Og så er jeg i New York, med mine fire beste tv-venner; Samantha, Miranda, Charlotte og Carrie. Fire vidt forskjellige personligheter som gjenspeiler, dog en smule forsterket, kjente trekk hos oss alle, på jakt etter en slags mening med livet,……well, aren`t we all ? Samantha; frittalende, selvstendig og sexgal. Miranda; Karrierejeger, kravstor og beinhard. Charlotte; høymoralsk, besteborgelig og romantisk, og Carrie; moteløve, søkende og analyktisk. Denne kvelden har Charlotte vært på en mislykket date, med en mann så lite «up to date» at han gav henne en bukett med rosa nellikker……. Er det muuuulig liksom? Nelikker, som hverken er vakre eller romantiske. Carrie er litt mildere i sin behandling av emnet og tror nellikker er på veg tilbake til blomsterverdenens røde løper. Carrie`s date føler seg både opprørt og indignert på mannens vegne, og over jentenes dom over både handlingen og blomstervalget.

COMEDY SERIES SEX AND THE CITY NOMINATED FOR EMMY AWARD

Både episoden og jeg er i ferd med å fade ut og tankene vandrer til meg og mitt. Mitt eget lille liv, langt fra verdensmetropolens travle gater og chice klubber. Til mannen jeg selv er gift med og hans forsøk på å løfte romantikken opp på sarte vakre vinger. Hvordan tok jeg i mot denne hverdagsgesten, mens min utkårede ennå hadde tro på å vekke sin kones sans for finere følelser og kjærlighetens stemninger?

Som da han legger til rette for en hyggelig aften for to. Det er fredag. Klokken er litt over åtte da jeg svinger inn og bråstopper foran stuevinduet hjemme. Det skinner et varmt, gyldent og blafrende lys gjennom glasset. Allerede i gangdøren slår lukten av god mat mot meg, og jeg hører han nynner på kjøkkenet. Jeg går videre inn i stuen mens jeg kipper av meg høye sko, drar strikken ut av håret og knepper opp uniformsvesten. Det har vært en lang, varm og stri ettermiddag i flyselskapets tjeneste. Både pannelugg og silkeskjerf sitter klistret til huden, og i min lengten etter luft og avkjøling går jeg runden gjennom salong og spisestue mens jeg blåser ut et hav av levende lys. «Hvorfor gjør du det?» Spør han. Han står i kjøkkendøren med et fat med rykende varm potetgrateng i hendene. «Det blir jo så jævlig varmt» – svarer jeg brydd. «Jeg prøvde bare å skape litt romantikk». Jeg vet ikke om det er skuffelse eller oppgitthet jeg ser i ansiktet hans, og med et lite stikk i hjertet forteller jeg at jeg jo ikke er så opptatt av denne romantikken, at flyplassen som er bygget som et drivhus har vært kokende varm og passasjerene mange og irritable, at jeg beklager så mye men jeg er så sliten og varm og bare har gledet meg til litt fred og ro og luft rundt hodet! –  men selvfølgelig synes jeg det er hyggelig å komme hjem til god mat og et bord vakkert dekket for to. Med en blandet følelse av irritasjon og dårlig samvittighet prøver jeg å nyte den perfekt stekte biffen, og lar de høye stearinlysene, mellom oss på bordet, få brenne.

bord-for-to

Eller da han kommer hjem med blomster , buketter store som  hytter og hus. Nøye sammensatt i rødt eller rosa, tyllet inn som et lite kunstverk i cellofan og sløyfebånd, enten det er morsdag, bryllupsdag, bursdag….. eller en helt vanlig lørdagsmorgen. Ofte fulgt av ett søtt lite kort. Han har latt meg sove, fordi jeg har fri, og han vet jeg elsker late morgener. Han kommer inn på sengekanten, med røde roser, og jeg hever øyenbrynet og sier: » Jøss hva skjer?»…..,»skjer det noe a…..?»Han ser virkelig ut som et spørsmålstegn…….: » Hadde bare lyst til å gi deg en blomst !» «Jaha, takk for det….., og hvor mye kostet denne herligheten?», detter det ut av hans praktiskt tenkende kone…..!

Og noe dør. Sakte men sikkert, ettersom jeg stadig gir uttrykk for at det ikke trengs blomster og levende lys for kaste glans over hverdagen min. At å bruke penger på sånt romantisk tull, som smykker og blomster, er bortkastet galskap. At det ikke er røde roser som skaper et godt liv og et verneverdig forhold, og antagelig har jeg også nevnt, i et eller annet glupt øyeblikk, at roser slett ikke er min favoritt. At det er andre ting jeg trenger mer. Praktiske ting, eller gjøremål. Ting som gjør livet og hverdagen litt enklere. Sånn som å starte bilen og skrape ruta, mens jeg tar siste finishen på badet en kald og guffen vinterdag. Eller å kjøre guttungen til toget, så jeg kan sove videre en tidlig søndag morgen, eller henge opp ei klesvask da han vet jeg kommer sliten hjem. At det er denne dagligdagse oppmerksomheten som er selve essensen, hovedretten på samlivets bord, det som er ekte kjærlighet!

rest-in-peace

For jeg er jo så praktisk og  utrolig klok. En kvinne av min tid. Selvstendig, sterk og tøff i trynet. Men hva var hans tanker bak ? –  den dagen han var ferdig tidligere enn meg på jobb, og dro innom butikken etter en god biff. Lagde mat, dekket bord og tente et hav av lys. Eller den morgenen da han snek seg ut av senga og dro avsted mens jeg fortsatt sov, for å vekke meg med en nydelig blomsterbukett? – om ikke det også er tegn på omtanke og kjærlighet ?

Jeg har gjort en god jobb! –  det har blitt langt mellom blomsterbuketter og levende lys, og jeg kjenner en viss sårhet i både minnene og ærkjennelsen. Minnene om en gavmild, romantisk mann, ærkjennelsen av at jeg tok det fra ham,-  fra oss. For vi trenger vel litt av begge deler, gjør vi ikke ? Om hovedretten er aldri så mettende og god, smaker det alltids med en liten dessert !

gaver

aldri tvil, kjære venner, om hensiktene ved en kjærlighets gest. En hyggelig gave på sengekanten en lørdags formiddag, eller en ekstra god middag en fredagskveld. Hev aldri øyenbrynet  –  over romatikk og røde roser…..! ;)

I en rykende fart……… ;)

morgenfugl

Planen var å våkne tidlig. Sprette opp nesten før fugglen fikk på seg tøfla, og ta morgenstellet mens sola rant. Men akkurat denne dagen, da vi hadde planene klare om både det ene og andre, sov vi som murmeldyr hele bunten, både gubbe og bikkjer, og selvsagt jeg.

Gubben var først ute av senga, stressa som en gal og sendte ut noen gloser om stress og dårlig tid mens han spurtet inn på bedet og i dusjen. Og jeg, som kvinnfolk flest, raserte garderobeskapet etter noe å ha på meg. Det er helt utrolig å ha et lite utvalg i et såpass stapp fullt skap, og klesbunken vokste på den uoppredde senga. Da jeg hørte gubbsjela rope på hundene for å slippe de ut til lufting, tok jeg det beste jeg fant og overtok plassen på badet. Det er egentlig greit med litt stress under morgenseansen, så slipper ugla i speilet å få for mye oppmerksomhet. Make-upèn er på før dugget har rent skikkelig av speilet, og antrekket tvinges på en, ikke bare røslig, men ganske våt kropp. Jeg endte opp i en enkel, grå kjole, med, antagelig, litt for kort skjørt, svarte strømper og en lang lilla jakke. Litt for kjedelig tenkte jeg, og toppet det hele med et stort og godt skjerf, –  hvitt, med grå og svarte flekker. Vi var ute av døra før brødskiva var svelga, og mens jeg stappet jakkelommene fulle av sigarettpakker, lightere, mobiltelefoner, ladere og lommebøker.

harrytur

Vi kjørte min manns gamle volvo, herlig!….der er det lov til å røyke, dog med vinduet på gløtt. Gubben er jo ikkerøyker på 3. året, og tåler ikke lenger den slags må vite ;). Jeg plasserte meg glad og tilfreds i passasjersetet med brus, røyk og mobiltelefon, dro stet litt tilbake og rigget meg til som ei bortskjemt hurpe på 1. klasse om ord i et fly. På radion startet Finn Bjelke helgens popquiss på nrk p13, og jeg imponerte med svaret på inngangsspørsmålene. Axl Rose, Rod Stewart og Lady Gaga…ikke akkurat de vanskeligste å catche……men jeg ble etterhvert  veldig glad for at jeg ikke ringte inn :D

skjerf

Turen gikk over Gullverket og Nord O-dalen på veg til shopping i Charlottenberg. Gjennom skog og kratt, svinger og bakker , på speilblank is. Men jeg koste meg med popquiss og facebook og cola zero og syntes at nå var det på tide med en røyk. Vinduet var rullet sånn passe langt ned…..jeg koste meg glugg, og snart var lungene ulykkelige nok og sigaretten klar for å sneipes. Men askebegeret får jeg ikke bruke, det setter slik lukt i bilen…….. jeg smikker den ut, stenger vinduet og dukker ned i nye Facebookprofiler, mens jeg lytter til radion og nynner til Enigma`s «return to innocence». Men….»vent litt, det lukter da fortsatt røyk her», tenker jeg flyktig….men lukten og tanken er borte i samme sekund. Så synes jeg at jeg ser røyk i mitt venstre sidesyn………men akkurat som lukten, forsvinner synet like raskt. Det går noen sekunder, og så ser jeg det igjen, mere denne gangen. «Herre min hatt!, sigaretten må ha blåst inn i baksetet» –  tenker jeg, og hører min egen stemme er både høy og skimrete da jeg sier: «Kenneth!!, det ryker her, røyken må ha landet inni  bilen, stopp bilen» . Han stopper, og jeg hopper ut, tar av meg dunjakka, for å forsikre meg om at den ikke har landet i min egen hette….det har den ikke, og jeg river opp bakdøra for å sjekke gulv og sete bak. Nei! jeg kan ikke se den….hva er det som skjer? «Unn»- hører jeg….gubben høres stressa ut, «Skjerfet ditt!». «HÆ?»- sier jeg, og skjønner liksom ikke hva tullingen mener…..og så roper`n :»ta av deg skjerfet, det ryker av det!!» Jeg bøyer hodet og fomler litt med skjelvende hender mens jeg ser for meg et brennhett liv som ildslukende fakir , før jeg får nappet det av meg, –  og DER, inni en fold, ligger den trassige sigaretten og ulmer i det stille. Skjerfet fikk seg en ekstra svart flekk,  jeg slapp unna med skrekken, og satte meg tilbake inn i bilen…vi haddde jo ikke god tid heller!

charlottenberg

Den gode stemningen var snart tilbake, vi tippet på gamle poplåter, blåste kjekt i barten av uvitende innringerene, snakket litt med ei venninne i telefonen, og snart var vi på svenskegrensa. «Tid for en ny røyk da vel», sier jeg og humrer litt….og joda, hvis jeg bare kan sørge for å få den slukket, er det greit, sier sjaføren. Jeg graver i lommene etter lighteren, og finner den etterhvert mellom ledniger, lipglosser og pengepunger, men jeg får liksom ikke fyr, samma hvor mye jeg «knipser» på`n, – så jeg kikker ned og ser at jeg sitter og gnur på kontakta til mobilladeren. På tide å slutte med denne forferdelige lasten, nok en gang, kanskje….siden jeg har problemer både med å få sigaretten tent, og å få den slukket :(

Vi kom oss til Charlottenberg i god behold, og fikk hamstret med oss litt billig flesk og kyllingkjøtt til frysern og en liten gave til svigermor, siden neste stopp var hennes bursdagselskap :) Jeg får nesten takke vår Herre for sansene, som varslet meg på flere vis om nødlandinga til den gjenstridge sigaretten, og en ekstra takk til min kjære, som skjønte at det var skjerfet det røyk ut av, og ikke mitt dumme hode ;) Jeg kunne fort ha endt opp uten skjerf…., og i lys lue :)

bamseblomst