Et godt nytt år……..

Nyttårsaften er en merkelig dag, egentlig. Festdag for mange, i allefall for de unge. Som regel møtes familie og venner, ved vakkert dekkede bord. Tradisjonene står sterkt også denne dagen, spesielt på matfronten, og det frotses i kalkun, dyresteiker eller pinnekjøtt, landet over.

bordet

Vi startet med en rolig middag her hjemme, med pinnekjøtt på menyen. 19- åringen forsvant før maten ble servert, for feiring med venner, som han har gjort de siste årene. Men 18-åringen spiste med oss, dvs meg, min mann og min mor. Desserten tok vi til kongens nyttårstale, og så var det duket for selskapligheter i min venninne Anitas residens. Barn og voksne i hyggelig samvær, og samling i Nygårdskrysset på slaget tolv, for å bivåne fargesprakende paraplyformasjoner på himmelen og gi og få noen nyttårsklemmer fra gamle venner og naboer. Til og med den yngre garde, som var samlet i et av barndomshjemmene i gaten der de vokste opp, kom oss eldre i mot, med gode klemmer og ønske om et Godt Nyttår :)

julian                                      2rakett                                                   simentobias

For oss «litt» eldre, en dag til ettertanke. En litt vemodig dag, da man ofte faller i tanker over det som har vært ,- året som har gått. Hva ga det oss, og hva ga vi dette året ?

Jeg håper jeg har gitt det jeg kan, og har evner og overskudd til, til de som er mine. Og av de som er mine mener jeg, min familie –  mine barn, nevøer og nieser, søsken, foreldre, ektefelle…og sånt no. Så er det selvfølgelig vennene mine. Har jeg vært der slik jeg burde, for de som er «mine»,- uten å være hverken for lite, eller for mye, til stede. Gjort det som er forventet av meg. Har jeg hatt noe å gi, eller vært til støtte ? Jeg håper det, i allefall i noen grad. Det jeg i allefall vet er at mange har vært der for meg, hatt noe gi meg, noe å lære meg, og til støtte da jeg trengte det. Og herved retter jeg mine hjertligste takk til dere, og alt det dere har betydd for meg og mine i året som har gått  <3 :)

hjertetihånden

De fleste år har både opp- og nedturer. Oppturene tar vi med som kjære, flotte minner, og lever godt på inn i dette neste året, og de som kommer etter. Nedturene kan , og bør, vi prøve å legge bak oss….la de bli der i det gamle året. Skrive de inn i et merket kapittel i fjorårets bok. Et kapittel du lett kan finne igjen, og enkelt forbigå da du ikke orker å kjenne på det , men som du kan stoppe opp litt ekstra ved, på dager da du har en trang til å minnes. For disse skal vi lære av, og kanskje vokse litt ekstra på. De gjør noe med oss disse nedturene, de setter oss i en dypere kontakt med oss selv, og krever litt ekstra av oss som mennesker. Jeg håper ikke dine nedturer i året som gikk har vært større, eller flere, enn oppturene. Jeg håper de ikke har vært værre enn at du har kunnet lagt de bak deg, eller lært deg å leve med det ! For meg har nok ikke 2014 vært det beste året. Noen av mine nære og kjære har hatt vonde og vanskelige utfordringer, som har tæret på energi, optimisme og livskvalitet. Det har vært tunge tak. Motbakker man nesten ikke orket å gå. Noen som man kanskje ikke ennå har nådd toppen på. Men jeg håper vi har kommet over de tyngste partiene, at året som kommer skal gi oss lettere veger å gå.

Jeg velger å dvele ved oppturene ! – for det har vært noen av dem, også for oss :) Det har foreksempel blitt noen turer, til byer både her og der :) Det startet med en kusinetur til Tyskland i januar, hvor jeg og kusine, Lillian, besøkte vår felles kusine, Iben, som er bosatt i vakre Preetz. Et utrolig vakkert sted, en Hans og Grete-by, med brosteinsbelagte smågater, mellom de mest idylliske pepperkakehus. Jeg har hatt gleden av å få være med til Anita og Peters lille paradis i København, hvor vi kan kjøpe friske blomster på torget midt i februar, fylle en papirpose med tulipaner for en femtilapp og spise høye smørrebrød med dejlige frikadeller, akkompanjert av en iskold bayer og en «gammel dansk». Det ble to turer til London ( hvilket seg hør og bør ;) ) Først med en venninne i mars, og siden i oktober, en bursdagspresang for Lotte`s venninne Ingrid, som allerede var fyllt 18, og Lotte selv, som skulle fylle i desember. I byen hvor pubkulturen er både god og levende, hvor man er omgitt både av åsteder for historiske hendelser, royal konservativ pomp og prakt og metropolens pulserende kulturliv, være seg teater, musicals, disco eller rock`n roll !

købtul

4london

hofbrau 2cochem 2berlin sachsenhausen hamburghavn

Vi hadde en drømmeferie i Tyskland i juli / august, Lotte, min mor, min mann og jeg, med bil fra interessante, om dog noe snobbete, Munchen, via de maleriske og tyrolerinspirerte alpene til den mere industribypregede og beskjedne, men vennlige,  byen Stuttgart. Videre til vindistriktet Mozeldalen og nydelige Cochem, som nok er det mest idylliske stedet verden så langt har vist meg. Så gikk turen gjennom Køln, hvor vi la inn et besøk i mektige Kølnerdomen,  til hotte, livlige Dusseldorf, og så til Berlin. Byen som er både storslått og gjestfri, og som inneholder Kufurstendamm, ei handlegate sånne som jeg oftest bare kan drømme om,  men som også fortsatt bærer preg av et øst og vest, og muren som falt for over 25 år siden. Med mektige landemerker og en historie som fortsatt puster deg beskt i nakken og forteller deg om en urettvishet som holdt sitt kalde grep om sitt folk, langt opp i vår egen tid. Til alt overmål brukte vi også en dag på å besøke Sachsenhausen. Konsentrasjonsleiren utenfor Berlin. Et forferdelig skue, en skjellsettende opplevelse, og en viktig påminnelse. Siden gikk turen til sjarmerende og tilbakelente Hamburg, med sitt funklende bytivoli og sin glorete og belevende Reperbahn. Vi avsluttet ferien i Preetz, hvor vi sammen med familie og venner feiret bryllupet til min kusine <3

Vi har feiret et vennepar som har stått for bragden å holde ut i gode og onde dager i 25 år. Vi har feiret bryllupp i Fenstad kjerke, da min tantejente, June, sa ja til sin hjertes utkårde, Eric <3

2lotte      rosasjampanje      2june og eric

I desember feiret vi Lotte`s 18 årsdag, med rosa cava, tapas, familie og venner. Alle mine barn har nå nådd myndighetsalder,  er sånn sett som voksne å regne, og det er da også en glede, om enn en noksåvemodig sådann ;) I tillegg har vi hatt ei god og koselig jul, som en perfekt og etterlengtet avslutning på året :)

Med disse minnene i front, legger vi nå 2014 bak oss. Jeg håper for oss her, og for alle mine venner og bekjente, at 2015 har mye av det gode å by på, og at vi kan finne mye av det gode i oss selv, i møte med mennesker på vår vei. Jeg og ønsker dere med dette, et riktig

Godt Nytt År !!

bok

Stress og Stri og Glade Jul

juletre

Det  er nest siste dagen i desember, den nest siste i 2014. Nok en Jul er tilbakelagt og har blitt et nytt kapittel i minneboken. Vi sitter i varme stuer, fortsatt i glansen fra glitrende juletrær,  fra skinnende syvarmstaker og adventstjerner. Men det er også snart historie. Treet skal snart tilbake til naturen. Fortsatt ungt, med rester av noen dypgrønne nåler, men dødt og sørgelig tørt, etter  ha gledet familien i en uke eller to. Pynten samles i esker, sammen med rødkledde nisser og gullfargede engler og gjemmes bort på loft og i kjeller. Julestjerner og svibler blomstres av og får plass i komposten sammen med rester av surkål og ribbebein. Og julens duker i rødt, grønt og gull havner på bunnen av skittentøysdunken.

I en måneds tid, og vel så det, har vi hatt tankene, gjøremålene og pengepungen, rettet mot denne foregående uken. Aller mest mot denne ene spesielle dagen, julaften, – den 24. desember. Dagen da alle forventninger, alt håp, gamle tradisjoner og mer eller mindre gode minner, kulminerer i en hesbesende familiefest. Men som alle andre gode ting, er kanskje ventetiden den beste. Tiden da vi lader opp og forbereder oss til høytid. Og som seg hør og bør, oss kjærringer imellom, spør vi oss selv og hverandre, hvert bidige år ; » all denne stria og stresset, for bare noen få dager, er det verdt det ?? »

Hvordan vi lader opp, det er jo litt forskjellig fra person til person, fra familie til familie. Tradisjoner arves fra generasjon til generasjon, og i hver og en av generasjonene tilføres det noe nytt. Til slutt har hver og en sin egen rekke av gjøremål, smaker, lukter, musikk eller opplevelser som setter dem i den rette stemningen. Som skaper inngangen for deres egen jul.

lotteemma

I min familie, foreksempel, hører det med å dra på svensketur, enten det lønner seg eller ei. Ribba er liksom aldri så fin som når den er kjøpt i en ferskvaredisk på grensa, til akkurat samme prisen som her hjemme. For det er det som er målet med turen, i allefall om noen spør ; » vi skal til Charlottenberg å kjøpe ribbe «. Det er viktig å starte tidlig, sånn at vi kan være sånn noenlunde først i køen da kjøpesenteret til Olav Thon åpner dørene. Morragretne nordmenn med spisse albuer trenger seg fram, og presser seg gjennom svingdørene i noe som best kan sammenlignes med en svært trang fødsel, og jogger hesblesende til første stoppested hva shopping vedrører, og det er: SYSTEMBOLAGET ! I løpet av få minutter er alle midtganger overfylt av tørste «nordbaggar», på desperat jakt etter billig vin og juelakevitt, og innen handlevognene trilles mot kassakø er de så stappende fulle at kun en av de fyller kvota for en hel buss. Heldig er jeg, som kun skal ha et par flasker med rosa sprudlevin til julegaver og slipper både køen og frustrasjonen, for ikke å glemme bakrusen på 1.dag jul. Men det blir svensk ribbe, og medisterdeig og litt kafèmat sammen med min mor, før vi setter nesa tilbake til Eidsvoll, og kan kjøre med god samvittighet og rolige nerver gjennom tollområdet ved Morokulien.

Så skal det bakes noen kaker, for den som fortsatt holder på med slikt. Jeg bryr meg ikke lenger om sju slag og lista som min min bestemor sleit seg igjennom av goro, fattigmann og sandkaker. Jeg har mitt eget utvalg, bestående av noen få slag;  de jeg liker best, og de jeg vet vil bli spist, og de baker jeg med glede, eller betaler for i smultringboden ;), Og som regel prøver jeg meg på et nytt slag, sånn ca hver eneste jul, med svært varierende resultat.

nissen

Det blir vasket litt ekstra både her og der. Det skal lukte godt av furunål og salmiakk og ikke være støv i eneste krok…i allefall ikke synlig. Først da svetten renner fra en rynkete pannebrask og henda ser ut som kritthvite skrukketroll kan man si seg sånn passe fornøydmed dagens vaskedyst. Det kal lages  medisterkaker fra bunnen av. Fire til fem kg medisterdeig spes med potetmel, melk og krydder, formes til kaker i fettete hender, steikes og kokes og fordeles i poser og fryses ned.  Det blir skrevet og sendt noen julekort, til stor inntekt for posten, og det skal kjøpes noen gaver. Det blir satt en bøtte med hjemmebrygd og alkoholfritt øl, som tappes på dertil egnede flasker og settes på passe temperert sted. Eller som hos meg, -altfor kjølig med dertil manglende futt og fart.  Det blir hengt ut nek, fettboller og fuglefrø, sånn at våre bevingede venner kan holde kalas og kose seg litt ekstra de også i jula. Det blir gitt en gave til de dårligere stilte, med ønske om at de får en slags følelse av jul, barmhjertighet, medmennskelighet og et lite glimt av høytid. Og som regel blir det tid til en konsert og avviklet noen julebord.

kor

Konsertvalget falt i år på Creme Fraiche sin julekonsert i Grønland kirke i Oslo. Min venninne Svanhild og jeg, pyntet til trengsel i skjørt og kjole og høye sko, lystige og glade som to småjenter mens vi sitter på toget, noen raske minutter fra Osl til Oslo S. Svanhilds studentdatter møter oss på stasjonen og slår følge innom snacbaren for en kjapp matbit, før vi alle tre tar trikken til Grønlands torg og finner en plass på en av østkanstens små, men hyggelige, pub`er. Oslo er grått, hustrig og mørkt,virker litt mutt og fortapt, og bare noen få butikker her og der har fått æren av å bære et minne om den forestående høytiden på denne kanten av byen. En god Irish coffee tiner litt opp i både kropp og sjel, før vi tar farvell med Sarah og vandrer videre til kirken og korkonserten. Vakre stemmer og harmoniske toner svøper oss inn med fred og hjertevarme. Stemningsfulle tekster, med lovnad om tro og kjærlighet, kryper inn i et beroliget sinn, forsiktig og nært, men samtidig storslått,-  som en usynlig engels tydelige kyss på ditt kinn. Og østkanten var litt mildere, i et litt mer gyldent lys, da vi kommer ut igjen fra kirken

kennethnisse

Mitt julebord, og en av mine fineste førjulsminner denne julen var en Oslotur, 4 dager før jul, med min mann og tre av mine favorittjenter ; min niese og hennes to små.Vi spiste middag på Egon, og fikk besøk av selveste julenissen, og etterpå så vi Putti Plutti Pott, på Oslo Spektrum Arena. For første gang siden mine egne var små på nittitallet, sang vi med og lot oss fortrylle av små og store, dansende nisser, reinsdyr, onkel Per, Petter og Caroline. To små jenter på 3 og 5 satt musende stille og klappet og sang med. 3- åringen med hendene over hodet, og 5-åringen klappet så taktfast og intenst til Glupe Gløgg`s «digger dei», at hun snart hadde det meste av salen med :)

live

Gubben hadde kveldsvakter de to siste dagene før jul, så lille julaftens risgrøt hos mor ble inntatt den 21., og både mandel og marspangris ble glemt, men pytt sann,både gris og marsipan blir det alltids nok av i jula ! Og på selveste lille, sine vane tro, dro jeg rundt til nære og kjære med ønske om God Jul, leverte og fikk noen gaver og fikk delt en stakket førjulsstund, og sikkert hundre gode klemmer, med min lille tantejente, Live.

Da julaften kom var jeg ganske i rute. Selv om ei ribbe var glemt og det hjembrygde ølet var noe kaldt og dovent. Unga, de hjemmeboende på 18 og 19, sto opp sånn passe seint, og stresset med kampen om badet, sånn at de kunne bli med faren sin på besteforelderenes gravplass. Ei ribbe blir stekt, slik min tradisjon tilsier, og ei ribbe blir kokt,på min manns families vis. Lukten av surkål brer seg i huset mens småfuglene samler seg og lager ei perfekt sløyfe på Askepotts ballkjole i Timmy Gresshoppes julekavalkade. Potetene er skrellet og så vidt satt til kok, da jeg gjenkjenner lyden av sønnen Kristians bilstereo, Ikke lenge etter kommer eldstemann, Jonas. Begge i god tid før middag, antagelig godt organisert av sin «mor på Råholt» ;), som de tradisjonen tro tilbringer første del av juleaften med. De yngste kommer hjem, og huset fylles av gode, velkjente julelyder. Søsken som snakker, erter og ler. Drikker cola fra svenske blikkbokser, stikker hodene inn på kjøkkenet etter tur, på jakt etter sprøstekt svor og medisterkaker, eller strør sjokoladepapir utover salongbordet.

lottekristian

Mormor er på plass. Det samme er de yngstes pappa. Potetene er nesten kokt i filler. Gaver legges under treet. Klokka nærmer seg fem, og mens sølvguttene synger julen inn setter vi oss til bords. Det er høytid ! , og jeg retter en stille takk til øvrige makter, over at jeg får oppleve dette, i år igjen. Unga mine rundt bordet, voksne nesten, alle sammen. Litt mer for hvert år, sånn som det skal være. Ingen som maser om å få gå fra bordet lenger, som klemmer på presanger og trygler om å få pakke opp først. Ikke no` kaos av papir, pakkebånd og merkelapper som flyter. Bare fred og ro og en underlig glede. Gaver som pakkes forsiktig opp. Takknemlighet og verdighet. Praten som går lett til kaffe og riskrem. Klemmer som blir gitt, besteforeldre-, foreldre- og søsken-imellom. En litt tilårskommen mammas inderlige glede og stolthet.

Jeg kan gå til sengs, god og mett. Mett på deilig julemat, på kjærlighet og takknemlighet, på en svimlende følelse av høytid. Nynne inni meg noen strofer av Glade Jul og sovne i en lysende visshet om at ; – stresset og stria de første ukene i desember, det er så absolutt verdt det :)

Å bare være hjemme…..

Gurimalla hvor herlig det er å være hjemme! Gå der å sulle og holde på med litt huslige sysler !! Det må uten tvil være den rollen av alle,  her i væla, som er den beste, sett i forhold til både selvfølelse, betaling og verdsettelse, eller ?

fridag

Ta en sånn gjennsomsnittlig norsk kjærring. Sånn som meg. Medium 40, ( godt og vel ;) ), med mann, to barn, hund og katt, enebolig, og som regel en full dags jobb, utenfor hjemmet. Nå har jeg , av forskjellige årsaker, vært hjemme en periode, Men som regel er man på jobb, de beste timene i døgnet. Så la oss si hun har en fridag, –  kvinnen i huset -husmoren.

Drømmen er å ligge lenge, sove til man våkner, strekke seg, fange iPad`en og sjekke nyhetene på Facebook, Instagram og VG-nett. Så tulle seg inn i god gammel, slitt og lodden morgenkåpe. God tid på badet. Ta et realt oppgjør med ugla i speilet. Dusje, skrubbe, peele, smøre, pleie, børste, føne, pudre og sminke. Ta på seg noe behagelig. Noe som ikke strammer, og som dekker der det behøvs. Geipe overlegent og beseirende til speilugla, sette på vannkokern, smøre noen blingser, snakke litt i telefonen, strikke litt, lese litt……….. eller se en gammel, koselig film……..drømme seg bort, kjenne på følelesen av en lang, blank ubrukt dag, klar til fri benyttelse…..! :)

morgen

Sånn kunne det ha vært ja, Men som regel, som  regel er det sånn : Opp i vettug tid, i allefall innen kl 9. Rett inn på badet, kjapp kattevask, strikk i håret. På med joggedressen. Ugla har overtaket, så man stikker av , med halen mellom beina, før hun setter i å gapskratte. Lufter tissetrengte katter og bikkjer.Hyler ned en kopp med kaffe, sånn at om du ikke egentlig er våken, så tror du det i det minste. Sluker ei skive med brunost som er svett, fordi guttungen forlot den på kjøkkenbenken i morres, og før siste bit er nede er bøtta halvfull med vaskevann. Musikken må på,  på max styrke, skal man overleve dagens dyst.Ungdomsromma får være i fred, for skal du ikke bli skapdranker og pilleavhengig, åpner du ikke de dørene frivillig ! Men inn på eget soverom; av med sengetøy, tørke av karmer, lister og nattbord. Sortere klær – finne ut hva som er brukt og ikke av ektemannens assorterte utvalg. Støvsuge madrasser og gulv. Re opp senga, sette på vaskemaskinen, og så er det badet. Skure badekar, skure do, polere vask og blandebatterier, kaste tomme dusjsåpe- og sjampoflasker. Ta ut av vaskemaskinen, sette på tørketrommel og ny maskin.

husmor

Kjøkkenet står for tur. Fylle oppvaskmaskinen med bestikk og tallerkener, som familien forøvrig tror kan gå av seg sjøl. Sjekke kjøleskapet for utgått melk og gammelt pålegg. Gni gjenstridig fett av ventilatorhetta, tørke av overflater på skuffer og skap, polere komfyrtopp og oppvaskkum. Bare stue og gang er igjen, klokka går, må snart på butikken. Stresset stiger og svetten siler. Nytt vaskevann, rein klut. Tørke støv. Kaste og erstatte stearinlysstumper, pusse glassbord, pc- og tvskjerm, riste puter og pledd, støvsuge gulv og sofaputer. Tømme tørketrommelen, inn med nytt, på med siste vaskemaskin. Dunken er tom og man sukker lett av en seirende følelese. Endelig siste strøket med moppen, nynner «we are the champions», og setter bøtte og moppeskaft tilbake på vaskerommet.

remaråholt

Kjapp dusj, representabelt tøy, hverdags-make-up, håret i klype og minst 37,9 i temp. Det lille du trengte på Rema 1000 koster ca en tusenlapp, for dattera må ha en spesiell balsam, og spiser ikke annet en gullsalami. Guttungen må ha nescafe og gul saft, og gubben må ha barbersaker. Man må ha wc-and og oppvasktabletter, tørkerull og dopapir, og brød og kjøtt og poteter. Kortet dras så det svir i sjela og klokka drar seg mot middagstid. Endelig er man er snart i mål, kjenner man er sliten, beina er tunge  og ryggen verker, men nå er det lys i husmortunellen,  og man nesten vrenger høytalerne i bilen, mens man stemmer i med en nydelig duett med Henning Kvitnes på vegen hjem.

Huset lukter av blomster og furunål da man tømmer oppvaskmaskinen og setter potetene på kok. Rydder på plass varer, steiker et par kg medister,skreller gulrøtter,varmer surkål og dekker bord. Du  hører bilen på gården, gubben og unga som skravler på veg inn. Bikkjene bjeffer i ellevill glede og får en lekestund ute mens middagen blir klar.

medister

Og så sitter de ved bordet og middagen blir fortært. Gangen er overstrødd av vissent lauv og grus og blaute støvler. Et par jakker er hengt på en spisestuestol og lommene er tømt på kommoden i gangen. Man anmoder om rydding på respektive rom og de nikker, de unge, de må bare slappe av litt først. Så man rydder av bordet, fyller oppvaskmaskinen på nytt og slår nesten stiften av lutter, uhemmet glede da venninna ringer og byr på en kaffe. Energien man har lagt i såpevann og vaskeklut er på rask veg tilbake, da man med lette, muntre skritt forlater huset for en hyggestund med en søstersjel.

Et par timer etter, da det er godt og vel kveld, er du hjemme igjen. Ungdommen har rydda og støvesugd rommene sine etter beste evne, så støvsugern ligger midt i gangen, mellom støvlene som ble nonsjalant plantet der i stad. Vaskerommet bugner av skittentøy og x antall enslige sokker. På badet klamrer et par halvvåte hånklær seg fast i gulvet, det er et loddentlag av skjeggstubber i servanten og sjampoflaska ligger og lekker som ei sil i badekaret. Tepakker, kaffebokser, sukker og melk står etterlatt på kjøkkenbenken, og stuebordet er oversvømt av kopper og glass. Du rusker opp et værste, men nå er det kveld, og tid for en serie du følger på NRK. Så du henter deg et glass med gul brus, finner fram strikketøyet og brillene og tar den faste, etterlengtede plassen i sofakroken. I hvilestolen på andre siden av bordet sitter gemalen med en tilfreds mine og halvsover, kikker så vidt opp og sier ; » skal du bare være hjemme i morra og ? » ;)

sofamann

Vil vi slutte å mobbe ???

mobbing

Debatten løper som ild i tørt gress, om mobbing. Det siste tilskuddet er nettmobbingen. Slibrige kommentarer, sexrelaterte meldinger, drittkasting, baksnakking og nedverdigende holdninger. Barn og unge bruker sitt domene, også til det negative. For det er barn og unge vi vil til «livs» da vi snakker om å få slutt på mobbingen, er det ikke ?

Mobbing er grusomt. Det er nedbrytende, krenkende, destruktivt og hemmende. Ethvert oppegående menneske vet hva mobbing kan føre til, sosialt, psykisk og fysisk. Dette blir vi stadig påminnet om , og vi slutter oss til både gråtekor og kampanjer. Tar fram det innerste vi har av empati og sympati , legger hjertet i bløtt og ansiktet i sørgelige folder, mens vi skjeller ut mobbere og ansvarlige voksne, for at de velger å overse, ikke tar tak i det, eller ikke gjør nok for å få slutt på det. Fordi de misskjøtter sin stilling eller posisjon , enten som proffesjonelle eller som medmennesker.

farmen

Det er den enkle delen av det. Å sitte ved hver sin pc, foran hver sin tv-skjerm eller med hver sin avis og være medfølende, sinna og frustrert på mobbeofrenes vegne. Så hva gjør vi, vi «voksne», da linken på facebook er delt og kommentert, avisen er lagt vekk, eller nyhetssendingen er over ? En stor del av oss setter oss med en god kopp kaffe i godstolen, og følger Farmen, Sinnasnekkern, Luksusfellen eller det som værre er. Programmer som er smidd over en herselest værre enn noe annet. Der ord som idiot, drittsekk ol. florerer værre enn fluer over en hestelort. Mennesker blir satt opp mot hverandre, blir frosset ut, utskjelt, tråkket på og målt ut i fra alt fra utseende til fysisk styrke, tro og evner. Tv 2 og Tv3 er absolutt et par av værstingene i så måte, og plasserer, foran drømmende sjeler og folk i krise, en gulrot så stor at det er umulig å motstå, selv om det betyr å selge hele sjela si til djevelen. Puttet inn i en unaturlig setting for å tyne ut det mest primitive i oss, mens allmennheten er tilskuere og tv-selskapene håver inn penger via seertall og reklamemidler.

Til og med nåtidens humorprogrammer går ut på å drite hverandre ut, og bruke mest mulig ukvemsord. Og folket koser seg, slår seg på låret og slipper latteren løs. I sofaen ved siden av sitter barna og ungdommene og får inn, i mektige og store doser, en omgangsmåte, og et språk, som er milevis unna det vi ønsker de selv skal bidra med i sin omgangskrets eller væremåte. Vi tar kanskje ikke denne ukulturen med oss inn i virkelighet og hverdagliv, men hva med de unge ? Kan de vite forskjellen ? Har de erfaring og refleksjonsevne nok til å bære all denne negative inputten, uten å sette den inn i livet på en upassende måte ?

pc

Og etter at programmene er slutt, hva gjør vi så ? – Jo, vi diskuterer det på nettet. Legger ut linker og snutter, lager kommentarfelter lenger enn en lang lørdag og legger for dagen en språk som ikke en gang er rennestenen verdig. Og vips ! – så har den omsorgsfulle gråtekona, som følte sånn med mobbeofferet,  lirt av seg ei lekse med kalleord og bannskap som om var hun besatt av fanden sjøl! Som eksempel kan jeg nevne Farmendeltager Olav Harald Ulstein og alt han har blit utsatt for av hets og kritikk i full offentlighet pga sin deltagelse i serien. Jeg har dessuten lest side opp og side ned med kommentarer om vår regjerende statsminister i forbindelse med vedtak, lovforslag etc som er gjort av nåværende regjering. I en Facebook»debatt» vedrørende forandringer i uføretrygden var det 28 kommentarer. 18 av disse omhandlet Statsministrens påståtte manglende IQ  og utseende på en svært sjikanerende måte. Mine tanker er da, » når vi kan uttrykke oss sånn, på en offentlig nettside, hvordan er da omtalesjargongen rent privat ?» Disse eksemplene er slett ikke tatt fra samtaler mellom barn og unge, men fra voksne mennesker, som selv har ansvar for barn og / eller barnebarn, enten hjemme eller i arbeidsammenheng. Men barn og unge er årvåkne, med nye friske hjerner. De leser, og de husker!

tvkanaler

Jeg tror ikke dette er bevisst, at vi mener noe det ene minuttet, for så å gi blaffen det neste. Jeg tror rett og slett ikke vi tenker over hva vi  gjør, hvilke holdninger vi legger for dagen. Hvilke «ører» vi har som tilhørere, og hvilken makt som ligger i ordene som blir sagt eller skrevet. Vi kan nok ikke alltid klare å kun si de rette tingene, vi er bare mennesker og vi kan av og til ha behov for å lette litt på trykket. Vi kan heller ikke alltid vite at nettopp den personen, det barnet eller den ungdommen vi har ved vår side akkurat der og da er mer nærtagende eller sårbar enn hva vi er vant til. Mennesker er så forskjellige, har så ulike utgangspunkt og varierende referanser, erfaringer og grenser.

Min oppfordring, til alle oss ansvarlige, enten vi er foreldre, lærere, regjering eller media, er å se på hvilket samfunn vi vil ha. Hva vi vil gi folk av holdninger, språk, og mellommenneskelige relasjoner. Er sjikane, utpressing og flåsete sleivkjeft god underholdning?Er mennesker i det offentlige lys lovlig villt, om så bare verbalt ? Ja…..vi må starte i hjemmet, i familien. Men er ikke hjemmet, og familien, også et lite samfunn, som gjenspeiler utviklingen og prosessene rundt oss ?

fakkeltog

Historien om Odin har satt fart i debatten på nytt, satt nytt søkelys på dagens form for mobbing. Satt sinnene i kok og hjertene i beredskap. Det samme har 14 år gamle Villemo. I dag arrangerer de fakkeltog i Oslo, Villemo og mammaen hennes, fra Jernbanetorget kl 1600, opp Karl Johans gate, til Stortinget. Vi kjenner alle noen, som er blitt mobbet, eller som mobber. Vi kan alle kjenne på følelsen av å bli stilt utenfor et felleskap. Føle at vi ikke duger, eller ikke passer inn. Ubehaget ved å føle at man ikke blir likt, eller skammen da noen som betyr noe for oss setter oss i et negativt lys, kanskje med flere til stede. Ta fram disse følelsene og kjenn litt på dem. Gjør det for Odin og Villemo. Gjør det for den jenta eller gutten som du kjenner, eller kjente en gang. Bli med i fakkeltoget kl 1600, eller kanskje kan man tenne et lys, for menneskeheten, for håpet, og troen på at VI VIL SLUTTE Å MOBBE ! :)

tennlys

Lystid :)

peiskos

Høsten har for alvor festet sine kalde, mørke klør om vår del av kloden. Regn og kuldegrader opptrer vekselvis og klokka er stilt tilbake for om mulig å gjøre høsten enda tyngre og mørkere. Vanter, skjerf og luer dras fram fra skuffer og skap. Folket hutrer, hoster og nyser, krummer ryggen og småløper hus- og bilimellom. Innomhus velter vi oss rundt i myke puter og lodne pledd. Fyrer i peisen så gnistføyka står og svetten siler. Tapper rødvin fra pappkartong og følger en uendelig rekke med reallityserier på tv. Også tenner vi lys. Jeg tror ingen annen nasjon i væla bruker så mye stearinlys, enten det er i varianten te, kubbe eller krone, som vi gjør her til lands. Det flimrer og blafrer fra staker og lykter både ute og inne, og slik overlever vi liksom overgangen. Fra varm og lys sommer, til kjølig, mørklagt høst. Fra utadvent sosialt samvær på strender og hageflekker til samling av den indre krets i sofakroken hjemme. Som et pusterom i livet. En stakket stund med lavere puls. For snart er det høytid, og tida går raskt. Raskere dess eldre vi blir, og vi bedre og bedre fatter uttrykkett ; » …….som julekvelden på kjærringa».

For jula  er, i midten av november,  på full fart inn i norske hjem.  Via  reklameblader, tv-reklamer, butikkhyller og nettannonser har jula vært i gang ei stund allerede.  Og vi gir litt mer opp, for hvert år, over at det starter så ALT for tidlig……. Men er det for tidlig ? I forhold til gamle normer, ja! Men de gamle normene holder ikke lenger. Man har ikke så mye tid som man hadde før. Kravene er både store og mange, og skal man få tid til alt, både store og små, og samtidig ha en følelse av forberedelse, spenning og forventning fram mot høytiden……ja!- da må man starte tidligere….tror jeg :) Så jeg, jeg synes det er helt greit. Jeg liker jul, og gleder meg over det meste av det den bringer med seg, nesten samme når den begynner.

julegodt

Men hva kommer den av, denne julegleden? Det er det mange tanker om og forklaringer på. Er det gavene ? Joda, gaver er koselig. Og der det er barn er det ekstra stas. Aldri er de så forventningsfulle og med så tindrende øyne som i førjulstida, våre kjære, håpefulle små. Og aldri kan vi med så god samvittighet juge dem fulle om nisser og alver, snille piker og flinke gutter. Men for den eldre garde, – er det kanskje maten? Jo, maten er også en stor del av feiringen. Enten det er gris, sau eller torsk som skal tilberedes, så er det forbundet med årets beste måltid, akkompagnert med øl og dramog etterfulgt av de søteste saker. Så er det fenomenet tradisjon. Dette med det gode, gamle og vante. Gjenkjennelsen. Tryggheten i at vi vet hva som kommer. At vi alltids ses, familie og venner, om ikke ellers så i allefall til jul. Og så er det lyset, for meg er det som er selveste grunnlaget for å skape følelsen av jul.

juletrelys

Lys har alltid fascinert meg, helt fra jeg var lita jenta har jeg gledet meg helt inni margen ved synet av lys. Da jeg som 5-6 åring satt røykkvalt og kvalm bak i opelen til mor og far, på veg hjem seint om kvelden fra tante og onkel i Bærum, ba jeg faren min kjøre innom Oslo sentrum, så jeg kunne se reklameskiltene i neonlys, og kjente en sitrende glede i kroppen over synet av både «Freia» og «Aftenposten».  Det første minnet om jul i barndomshjemmet er en hvit og oransje gjennomhullet pappstjerne som lyste gyllent og varmt i kjøkkenvinduet. Og tenningen  av juletreet på lille julaften. Da faren min satte i kontakten til belysningen glemte jeg nesten at jeg sto livredd og stiv som en spaserstokk av lammende høydeskrekk, plassert på en vinglete taburett for å hjelpe min bror med å henge opp pynten. Det var høytid. I mitt barndoms enkle sinn-  en hel dullion av funklende hvite stjerner. I virkeligheten 20 juletrelys fra en sliten papeske fra Osram :)

harrods

Fasinasjonen tok nesten fullstendig av den gangen da jeg, sammen med min mor, besøkte London noen dager i desember. Byen var pyntet til trengsel med juletrær i blinkende kulørte pærer og vinduer og gesimser med milevis av lyskjeder. Jeg var som en jentunge i godteributikken, vandrende rundt i en stjernemyldrene himmel. Og dermed gikk jeg fullstendig bananas i Harrods juleavdeling. Det var så vidt flyet kom på vingene etter at vi hadde stappet de fleste av kabinens hattehyller stapp fulle av kulørte lysslynger. Juletreet hjemme fikk blinkende lys i alle verdens farger, og det samme fikk soveromsvinduene til alle unga. Men siden ingen andre i familien delte min begeistring og de attpåtil syntes blinkefunksjonen var forstyrrende og direkte harry, ble jeg sittende oppe til alle sov sin søteste søvn før jeg fikk svitsjet over fra «still», og kunne nyte lysshowet i ensom majestet.

Den varte et par år, denne spektakulære flerfargede lysfesten, før jeg modererte meg og gikk lydig og veloppdratt tilbake til den litt mindre prangende og moderate norske juletrebelysningen med tradisjonelle hvite pærer. Men fortsatt er lyset viktig. Advenstjerner og sjuarmstaker, helst,  i alle husets vinduer . Lykter og staker med levende lys, overalt,  på enhver ledige plass. Det skal skinne. Det skal være varme, en gyllen glitrende glød. Det gir liv, og energi, men samtidig salig ro og varm harmoni. Hvis man kan nevne noe negativt med alt dette lyset, må det være den uheldige effekten av å avsløre. Ting som helst burde få ligge i fred i kriker og kroker, eller på vindusflater og vinduskarmer. Jeg snakker om støv, flekker, og hybelkaniner…..enten må de vekk, eller blottlegges for hele slekta og fjerne all illusjon om trivelig og lun idyll.

vask

Sånn blir rundvasken et trivelig gjøremål, sånn rett før den virkelige førjulstria. Bøtte med vann og velluktende såpe. Klut, kost og gummihansker. Musikken på ørten decibel, en boks med kjøpepepperkaker og julebrus. Drømmen er å få unga med. Lage koselig dugnad med takvask og ovnsrens. Men siden de ikke liker sin mors tilårskomne musikksmak må det gjøres et valg…..så jeg velger musikken, og vasker i min øredøvende ensomhet, mens avkommet stikker, med propper i øra, påkoblet pc, mobil eller pad, inn på respektive rom til mors rengjøringsanfall er vel overstått. De kommer snart tilbake, inn i både kjøkken og stue, da roen senker seg og de mer hyggelige forberedelsene til høytid står for tur, og hele familien kan nyte nok en glitrende lystid :)

levendelys

 

Fars dag :)

farsdag

I dag er det far sin dag :) Fedre over hele landet skal hylles. Små barn skal overrekke selvlagde kort med glitter og skeive bokstaver, pakker fra G-sport og Dressmann, hjembakte boller og ferdigkjøpte marsipankakerkaker fra Rimi eller Rema 100, og servere frokost på senga. Eldre barn skal på besøk til sine fedre, med en blomsterkvast fra bensinstasjonen eller ei skjorte som blir liggenede ved siden av den fra i fjor. Spise kake og drikke kaffe og vie noen timer til sitt mannlige opphav…..pappaene skal få den oppmerksomheten de fortjener.

Jeg leste en link fra en avis her for noen dager siden. Stakkars pappaen av 2014 sto det. Han som har kjevlet i den ene hånda og stresskofferten i den andre. Som skal være like god som mammaen, men i tillegg gjøre karriere, ha 100 % stilling og helst mer. Ja, det er et sabla slit….det vet vi jo vi kvinner, for vi har jo vært i denne dobbeltrollen i årevis, i godt og vel 40 år nå.

kvinnefrigjøring

Helt siden 68`erene sto på barrikadene, brente bh`er og slo et slag for frie pupper, fri sex og fri abort, har kvinnene hatt minimum 200 % stilling. Det var ikke lenger sånn at jentenes utdannelse bare skulle være noe å falle tilbake på. Noe å livnære seg av om mannen falt fra, å fylle livet sitt med da ungene flakset velfødde og ferdig utdannede ut av redet, eller, i værste fall, om det skulle komme til å ende i skilmisse. Kvinnene skulle realisere seg selv. Bruke utdanningen sin. Kombinere det med småbarnsomsorg og familieliv. Og de satte seg raskt inn i rollen. Ble de reineste sjonglører, med ungen under armen, og ryggsekker, bleieposer, regntøy, matpakker og handlelister i begge henda. Ofte hadde de forberedt både middag, kveldsmat og boller til kaffen før de dro til dagmammen, som sånn i starten egentlig var det eneste alternativet for barnepass. Da de kom hjem og både mann og barn hadde spist seg gode og mette på den oppvarma gryteretten, og far tok snadde og avis og fant sin plass i sofakroken,  og barna kunne leke i gata eller på rommen sine,  sto klesvask, oppvask og husvask for tur. Og i helgene, da det var mulighet til å slappe av en dag eller to, da var det bare å brette opp skjorteermene og dra på gummihanskene, tilrettelegge for neste ukes stress og mas, sortere tøy, fylle frysern med bakst  og ellers ta igjen noe av det forsømte. Bare de mest myke mennene , de som virkelig grodde skjegg og gikk i strikkevest og fotformsko deltok i husarbeidet, mer enn å stille som ivrige og høymeldte oppmenn på guttungenes fotballag.

Og regjeringen kom etter. Tilrettela for mødrene med fødselspermisjoner og barnehageutbygginger. Foreningene kjempet om høyere lønn i omsorgsyrkene, som oftest var kvinnenes domène, og etterhvert for likelønn, som de gjør den dag i dag.

multitaskingmor

Dette var kvinnenes nye og etterlengtede frihet ! Det høres ikke mye fritt ut, sånn som jeg beskriver det her. Men det var retten til å tjene egne penger, delta i samfunnet mer enn i foreldremøter og kakebasarer, og å bruke hodet på annet enn middagsplanlegging og barnas lesestunder på sengekanten.

Nå har mannen kommet inn. Inn i barnas liv, inn på fødestuen, kjøkkenet, vaskerommet og foreldremøtene. Er det da synd på de ? NEI!! De er heldige! Fedre av i dag er oppvokst med mødre som jobbet. Mødre som måtte ty til ferdigmat og halvfabrikata. Som hadde førerkort og utdanning, meninger og påvirkningskraft. De har fått være med fra starten av. Vugget i søvn på natterstid, tørket gulp og skiftet bleier. Fått med seg første tann, første ord og første skritt. Vet hva de liker best, både prinser og prinsesser. Vet hva de kan og hva de ønsker seg. Små barn roper like gjerne på pappa som på mamma.

kramer

Før kvinnefrigjøringen var et faktum skapte arbeidsfordeling, med en karierejagende mann og en hjemmeværende kvinne , en balanse i familien. Foreldrene hadde hver sin jobb, hver sine oppgaver, han ute, hun hjemme. Nå er balansen gjenvunnet. Det er ingen likestilling om man bare deler på noe,  – man må dele på alt!

Og regjeringen kommer etter. Nå har fedrene sin egen kvoterte del av permisjonstiden og det er så godt som full barnehagedekning. Yes! Vi har klart det ! Ingen kan i dag si at pappaene gjør en dårlige jobb, eller en mindre jobb, i det å oppdra eller forsørge sine barn. De får unger som virkelig kjenner pappaen sin, og de kan like godt som moren fortelle om utviklingen og oppveksten til sine barn. De har bevist at de har like god omsorgsevne som sine søstre. Ja, de er gode, pappaer av 2014.

gladipappa

I dag skal jeg besøke pappa`en min. Han er pappa av en annen tid. Vi har en annen type historie, pappa`en min og jeg, enn de som blir laget av pappaer og døtre av i dag. Han hadde ingen permisjon. Deltok ikke i barnas hverdag, matpakkesmøring og kostymeball. Men han ga meg livet, musikken og skrivekløen :) Min mor vil også si tempramentet, rappkjeften og vrangskapen ;) – og det går det alltids an å være takknemlig for. Så han fortjener litt oppmerksomhet, han, og alle andre pappaer!

God søndag, og god farsdag :)

 

Til ungdommen….

17 mai

Norge er verdens beste land og bo i ! Det har engelske Legatum institute fastslått etter rangerering av 142 land….og ikke nok med det, det er 6. året på rad :) Vi skårer høyt på utdanning, helse, inntekt og sosialt liv, for å nevne noe. Ingen trenger hverken å fryse eller sulte, og spiller du kortene dine rett, kan du ha det som kua i den grønne enga, her i kalde nord.

Og hvem har stått ansvarlig for dette fantastiske landet ? Denne herlige velferden ? Generasjonene før oss- joda – det er klart, de har gitt oss en fantastisk arv. Og vi, om vi forvalter den rett,  hvem skal vi gi denne arven videre til ? Våre barn, og barnebarn,…..vil de klare å disponere den ? Det blir sagt så mangt om dagens unge. De er late, de er bortskjemte, de er skjødesløse og de er storkrevende. Stemmer det ? Står det så dårlig til med dagens unge ? Er de en gjeng med forkjelte unnasluntrere, som suger ut det de kan av velferd og overskudd. Skor seg på opparbeidede goder, mens de driver dank og pønsker ut faenskap, og er totalt uinteressert i samfunnet de er en del av. Eller å følge opp arbeidslinja for å fortsatt sørge for gamle moder Norge`s hardt ervervede goder . Er de en overfladisk glasurgenerasjon ?

osl-kø

Nei, jeg tror ikke ikke det er sannheten, om norsk ungdom! De aller fleste ungdommer jeg kjenner, og jeg kjenner en del, – er i full aktivitet. Noen sitter ved skolebenken hele uka, jobber med oppgaver på kvelden og jobber i helgene. Andre er i full jobb, enten fordi de ønsker å jobbe og tjene sine egne penger, eller , — som for en av mine, tjene opp til videre utdannelse. Eller de jobber det de kan og har deltidstudier ved siden av, og i tillegg er en del av dem aktivt engasjerte i politisk arbeid.

I min jobb på OSL, satt ungdom, fra 18 år og oppover , i skranken på innsjekk fra før fanden fikk på seg tøflene, som vil si, på sommerstid, kl 0300 om natten. Høflige flotte unge mennesker, som ofret fest og sosialt liv, for å spe på en slunken studentpung. Jentene med oppsatt hår, høyhela sko og  strålende øyne. Gutta med nyfrisert hode, slips og strøken skjorte. Alltid på plass, alltid like smilende og imøtekommende, til tross for utskjelling fra frustrerte passasjerer, kilometerlange køer og en evig kamp mot klokka.

studenter

Hele OSL kryr forøvrig av arbeidsvillige ungdommer. En del av dem er svenske, eller av annen utenlandsk opprinnelse, men en god del er også norske. Og nå, – som jeg er tilbake  i helsevesenet finner jeg akkurat det samme der, som jeg gjorde tidligere. Ungdommene kommer og fyllte inn turnushull, på kvelder, helger og helligdager. Gir de gamle sliterene en etterlengtet pause og vier gamle syke og pleietrengende en omsorg som mange ikke vil tro var et ungt sinn til dels. De har styrke, oversikt og pågangsmot. Fyller pleierollen både i bredden og høyden og gjør det med klare hoder, lette sinn og våkne blikk. Også her er det mange studenter. Enten de skal bli helsefagarbeider eller sykepleiere, – jobben blir gjort, på aller beste vis, og i hårfin balanse mellom stressende vakter i hjemmesykepleien og krevende studier, karrer de til seg noen skarve kroner fra et budgett tynnere enn en sytråd. Men de har også valgt dette som sitt levebrød, valgt en stressende hverdag, høye krav, tunge løft, stort ansvar og en minimal sjanse for topplønn. Et valg for det meningsfulle, barmhjertighet og verdighet, hvor samarbeidsevner er en absolutt nødvendighet, og etikk og moral er de viktigste egenskaper og jeg`et kommer i siste rekke.

13436089_10208130150924219_1892378715_n

De unge har det nok tøffere i dag enn noen gang tidligere, samfunnsmessig sett. Det er så og si slutt på å få seg en jobb uten utdanning, i allefall en fast stilling, på særlig mer enn 17 %. Kravene er flere, og større. Men jeg hører sjelden de unge klage. De må slåss mot billig , utenlandsk arbeidskraft, som betaler en brøkdel i skatt ( sett bort fra de norske studieplass og frikort  ), som kanskje ikke har familie eller venner de ville tilbringe tid med mens de er her. Som bor i kollektiv med et minimum i husleie og har felles bil, og som vender nesa mot hjemlandet da kontoen er fyllt for å fullføre en drøm om reise eller studie. Forstå  meg rett. Jeg har absolutt ingenting i mot arbeidsinnvandrere hverken fra Sverige eller andre steder, tvert i mot, – de trengs, og de gjør en fantastisk jobb, men det er en ekstra utfordring for norsk arbeidsvillig ungdom.

elvis

I alle disse årene, mens landet vårt har vært i vekst, har ungdomskulturer blitt slaktet og ungdom vært en utskjelt gruppe. Fordi de oppunerer, de demonstrerer,  de strekker grenser, og de tenker nytt. Våre mødre og fedre var Elvis-fans, og deres foreldre satte kaffen i halsen over skeive smil og frekke hoftevrikk mens ungjenter dånte verden over. Deretter kom Beatles, og mor og far rev seg i den snauklipte sveisen, over påvirkningen fra disse fire gutta fra Liverpool, med en hårmanke som kilte skjortekragen,helt fra de platedebuterte med «Love me do» i 1962. Siden kom parkbevegelsen, flower power, med dop, langt hår og slengbukser, osv osv….verden går av hengslene, gang etter gang etter gang!Og hva skjer ? – jo, de aller fleste blir det folk av!  De blir lovlydige, arbeidsomme borgere som bidrar til felleskapet, oppdrar sine barn og betaler sine regninger.

punker

Hvor hadde vi vært i dag, uten tidenes ungdommers overmot og skarpe kritiske hjerner ? Uten energien og nysgjerrigheten som er ungdommens ledende stjerne ? For vi som er «gamle», vi har mistet det på vegen. Blitt satte og grå, fornøyde og slappe. Mener mye om mangt, men orker knapt nok å si det, annet enn med ei linje på et kommentarfelt på facebook. Vi som var dessertgenerasjonen, med pop og rock og discoteker, med punk og  heavyrock i sjabby kjellerlokaler, vi har sklidd inn i en behagelig allmenn masse. Nå gir vi stafettpinnen videre, og det kommer til å gå meget bra, for de er fantastiske disse unge, som kommer etter oss :) Jeg er overhodet ikke redd for alderdommen, hva pleierne angår, for vi kommer til å då meget godt stell av våre etterfølgere, og jeg er full av beundring og respekt ! Så med dette sender jeg min hyllest – TIL UNGDOMMEN !

ung

 

 

 

Brillefin 8)

speil

At alderen kommer snikende på er vel ingen overaskelse for noen. Det henger her og slenger der, og man vender seg sakte men sikkert til det. Lengst inn i klesskapet finnes fortsatt noen plagg som minner en om fordums tid, om mindre rumpe og smalere midje, og i det hele tatt en mere flatterende kropp. Men flagrende gavanter i størrelse telt, har snart spist opp hele plassen. Sminkepungen blir større og større, ettersom kamuflasjen blir viktigere, og snart får du ikke plass til den i veska lenger. For min del er løpet kjørt, og større pung er ikke lenger et alternativ, det er bare å skaffe seg ei romsligere veske! Den gamle, sure ugla på badet, som hilser deg fra speilbildet med sarkastisk smil og dissende kinn, har etterhvert blitt et fjes du er kjent med. Så du gir henne et overbærende, nesten vennlig, nikk, mens du gir fleisen en runde med mildt såpevannn og masserer inn en passende krem for damer i høyere alder.

ipad`en

Det kunne vært værre, trøster jeg meg selv, en morgen etter seansen på badet. Jeg får fres på vannkokern og brygger en kaffekopp av det store slaget, smører et par blingser, kaster nedpå min daglige dose av B12 og jern, og plasserer meg trygt og godt i hvilestolen i stua med iPad`en i fanget. Herlig morgenstund ! – dansk leverpostei og sylteagurk på skiva, rykende varm kaffekopp og sjekking av facebook og veg-nett. Men…..skrifta er så utydelig…hva er det for noe galt med pad`en ? En dæsj med Jif vindusspray og et par tørk med kjøkkenpapir skal nok gjøre susen. Nope! – fortsatt utydelig, …hm, svarte fanken, hva har skjedd med den ? Nå har guttungen lånt den en del i det siste….»så har han fått tatt repern på denna og, makan til slamp!» Men poden er på jobb og reddes fra matriarkens harmdirrende reprimande, og man har da for all del en smarttelefon ! Jadda…..det er like utydelig skrift på den! det er den forbannade kremen, den som skulle stramme inn både handleposer under øya og slappe, dinglende hamsterkinn. Jeg må ha gnidd den inn i øya, der på morgenkvisten, i halvørska på badet, mens jeg hilste godmorgen til ugla i speilet. Så jeg begynner å gni meg i øya. Gnir og gnir til tåra renner, og gjør selvfølgelig bare saken værre. Jeg må prøve å skylle med vann…….og som tenkt så gjort, men det hjelper ikke, så får jeg bare denne dagen tåle litt ullent og tåkete syn.

Good-Anti-Aging-Products

Og dagen derpå, samme seanse. Forsiktig klapper jeg kremen på, i god avstand fra øyelokk og vipper, så ikke en dråpe av denne feite gugga skal lure seg inn og tåkelegge synet. Det er gråvær og innedag, og ei ny bok ligger fristende på stuebordet. Kaffen er varm og blingsene store, jeg skal bare sjekke litt på nettet først…….og synet – er om mulig enda værre. Jeg gnir og gnir, finner en kald, våt klut, og banner kremen opp og i mente mens jeg prøver å rense øya og fokusere blikket. Den må være besatt den smørja, ha et livsfarlig innhold, antagelig radioaktivt, som kryper igjennom lag på lag med hud, og spiser seg inn i øyer og slimhinner. Hva blir det neste liksom, går den til angrep på hjernen snart ? Ja da blir den skuffet, for der er ikke mye og hente, men det er min hjerne og jeg trenger det lille jeg har! Kremen går i søppeldunken med realt smell……!

hvit mus

Først etter flerfoldige dager, uten krem, med blankpolerte skjermer og sambadansende bokstaver innser jeg det begredelige faktum…..jeg kan ikke lese lenger, ser ikke godt nok uten briller :( Jeg har rett og slett nesten blitt blind som ei hvit mus, bare i løpet av et par korte uker. Ogå jeg som har vært så stolt av det, at synet mitt var i allefall godt ! Jeg som har ledd høyt og bråkjekt av mine etterhvert så brillebefengte venninner. Tatt bladet fra de da jeg har sett armene demmes bli lange , hoven og blærete mens jeg har slengt på  replikken: » jeg får lese jeg som i allefall har synet….». Vel….den som ler sist, ler best…for nå har heller ikke jeg lenger synet. Nå har jeg også briller, og har plukket den fantastiske «løfte- og- stramme» -kremen forsiktig opp av søplebøtta ;)

kattepine

Nå er slett ikke briller noe handycap lenger. Du får de i alleslags farger og fasonger og til alleslags priser. Og når jeg først må gå til innkjøp av herligheten, så tenker jeg det er smart å kjøpe noen som er ganske store. Det fjerner jo fokus fra resten av fjeset, og gir deg nesten en oppløftende effekt. Dessuten….briller forbindes gjerne med intellektuelle, og det er da ikke det værste å forbindes med :) Nå ser jeg bedre, og da føler jeg meg bedre, og jeg ser helt sikkert ikke særlig værre ut…….. Så jeg lener meg tilbake i hvilestolen, tar en kraftig slurk av kruttsterk kaffe,  tar pad`en i fanget,  setter brillene ærbødigst på min nese, og føler meg ganske så brillefin 8)

brillefin

Grøss og gru og godteri………

hallow

Halloweenhelgen er over. Små og store barn har iført seg skumle kostymer, fryktinngytende masker, eller skremmende sminke, og samlet godteri i bøtter og spann. Gresskar i alle størrelser har gjort sitt inntog i landet, og folket har blitt relativt flinke til å skjære ut mystiske fjes og omvandle denne oransje grønnsaken til lysende lykter som stråler imot en ved mangt et inngangsparti,  med store fryktinngytende glis.

halloween

Dessverre bor vi sånn til, at hit kommer få eller ingen barn denne kvelden. Ingen som ringer på med skremmende hensikt, som roper imot en :»knask eller knep», og som viser seg fram i sin værste forkledning.Sikkert greit på en måte, for både Lensmann og Bella hadde vel gått fullstendig i spinn av skrekkblandet fryd :/ Godteriskålene får stå urørt, for senere kun ( dessverre)  å havne i våre egne mager, før det omskapes til fett og klistrer seg til sidevalkene. Ikke har jeg små barn selv heller, som trenger en hjelpende hånd med sminke eller kostyme, som gledestrålende tar bøtta i hånda, for å skremme livskiten av det meste av nabolaget og å få en godsak eller to.

Og debattene raser, hvert eneste år, siden Halloweenfeiringen ble et faktum i gamle Norge, en gang på 2000-tallet. Argumentene er mange, og etter min mening ganske dårlige. Alt fra at det er å oppfordre barn til tigging, til at det er unorsk tradisjon, at det er for dyrt og at det har tatt plassen til julebukken. Folk må da selvfølgelig mene akkurat hva de vil, og også ytre sin sak. Men hva er det som er så ille med det da ? Tigger Halloweenutkledde barn noe mere enn julebukkene gjør ? Er tradisjonen dårligere fordi den ikke har opprinnelse i Norge ? Hva er feil med at små barn gleder seg, kler seg ut, og har en liten fest i denne tiden da høsten er på sitt mørkeste ? Hvorfor plager det oss at det kommer en markering i høstmørket, som er til så stor glede for de aller minste ?

lederhose

Det merkelige er, da man først snakker om unorske tradisjoner, at da det for litt siden ble arrangert oktoberfester rundt omkring i landet, var det få negative kommentarer, trettende debatter og ilsinte argumenter. Da samles det voksne folk, gjerne i dirndl og lederhosen, som kom de direkte fra selveste Tyrol,  med seidelen i hånda og magan full av  øl, til de stuper omkull i kalde, glisne partytelt. Er det slik å forstå da, at vi gjerne kan godta en unorsk tradisjon, bare det øl og litt hornmusikk, og fullstendig uten medvirkning eller glede for vår yngste garde ?

spøkelse

Og da det gjelder kostnader….., litt sminke eller ei gammel maske, en avdanket kjole eller et hvitt laken, det kan da ikke koste all verden, eller være for vanskelig å få tak i. Og da smågodtet koster en 5-6 kr på billigbutikkene, har du en helt grei feiring for en hundrelapp!

Så er det dette med de lettskremte. Jo, det er ikke hyggelig med spøkelser og skrømt, om du er liten og redd og ikke forstår at bare er en ufarlig nabojente bak. Men så kan man jo  slukke utelyset, og skåne den lille fra den slags frykt. Jeg kan selv fortsatt huske skrekken, da det kom julebukker hjem til oss, med masker og mørke, lange frakker, som skrålte og bråkte, fulle som øsekar med lerka i hånda…..men det var voksne mennesker den gang, ikke uskyldige små. Men kjære vakre vene…..jeg ønsker julebukkene hjertelig velkommen….selv om dens historie langt ifra er så uskyldig som den høres ut nå til dags. Tradisjonen stammer helt tilbake fra middelalderen, og i seinere århundrer symboliserte den døden eller Åsgårdsreia, utkledd med raggepels og bukkehorn,og gikk gardimellom for å skremme barn og tigge mat og dram. Først i nyere tid ble den en trivelig koseklump, forbundet med julesanger, klementiner og pepperkaker. Det hadde vært utrolig koselig med et par julbukker på døra i romjula, men jeg har ikke sett en enste en, siden lenge før Halloween gjorde sitt inntog her til lands.

høstbord

Nå er nok jeg ei dame som liker både tradisjoner og høytid, som elsker liv og festivitas. Jeg hører nå at høsttakkefesten er det neste som kommer, og jeg skal ta den i mot med uforbeholden glede. Og tro det eller ei, det er en gammel norsk tradisjon, fra før landet ble kristnet,  og gikk under navnet Mikkelsmess. Den markerte slutten på høstonna og ble etterhvert feiret på lik linje med jul, påske og midtsommer. Vi trenger et ekstra lyspunkt i mørket, og vi kan godt rette en takk til kloden vår !

eplegris

Så kom igjen, all fest og all høytid, som samler oss rundt samme bord. Som skaper tradisjon og felleskap, som holder oss sammen, store som små, og som gir oss en ekstra oppmuntring,  Kom jul med lys og nisser og bukker, kom påske med harer, kyllinger og håndmalte egg, kom midtsommer med grill og bål og bryggedans, og kom Halloween, hver eneste høst –  med grøss og gru og godteri :)

smågodt

«Girls want cavemen…….don`t they ?»

hulemann

Ivana Chubbuck, en av Hollywoodstjernenes coacher, har lagt sin veiledende ånd over noen av våre norske skuespillere. Disse nordiske mennene er for tiden en av amerikas snakkiser for tiden…. i følge Chubbuck fordi de er barske og maskuline – hulemenn,  og det er nettopp det jentene vil ha…er det ikke ?

torbjørn harr

Hva er det som gjør at norske, eller nordiske, menn fremstår som barske og maskuline ? Torbjørn Harr hadde svaret selv under en Amandaprisutdeling……..»Vi har nemlig en helt egen egenskap –  vi har rett og slett et stort talent – og det talentet er å gro et svært, stygt skjegg. Gjerne rødt …..» I tillegg er blikket klart og gnistrende blått, og musklene store og svulmende under stramme skjortearmer, da de flys over Atlanteren for å delta i filmer og serier som nordiske erobrere i vikingmannens kjente råe og grusomme stil. De ivaretar vår gamle arv, det nordiske folks ære og stolthet.

Nå er det noen år siden de lot fluesoppen stå, men mjødet heller den norske mann fortsatt ned med stort behag, om enn fra reinvaska, blanke glass i behagelige skinnstoler i neonbelyste barer. De måler hverandre i antall halvlitere, slår seg på brystet og brøler som Tarzan, river av seg skjorte og slips, bryter håndbak, danser krigsdans på bordet, banner og raper og spytter snus. Og jentene, de faller som fluer. Ligger paddeflate i nesegrus beundring. Vippes av både pinnen og barkrakken av styrken og råskapen fra buldrene selvtilfredse menn. Vi pynter oss i tant og fjas i håp om å vinne hulemannens gunst. Åler oss rundt dem i trange, korte kjoler med oppstoppa pupper og lengtende blikk. Joda, det stemmer, Ivana, det er hulemenn vi vil ha,……. en stund ;)

staffasje

Men hvorfor vil vi det ? Hvorfor er det viktig å kapre den sterkeste, raskeste, råeste, eller kløktigste ? Vi må nok tilbake til huleboernes tid for å finne svaret. Den gangen menn var jegere og kvinner var samlere. Fant vi denne mannen, som var raskest, sterkest eller kløktigst, så fant vi også en god jeger. En som kunne finne de beste jaktområdene, skyte det beste dyret, og klare å bære det hjem. Han ville sørge for mat på bordet og gi oss de sterkeste sønnene.

Og damene da, hvordan skal de velges…..hjelper det med tant og fjær, silkestrømper, lange vipper og heler høye som hus ? Hva er det vi forteller hulemannen da vi ikler sånn staffasje ? Luksus, jenter ! -og sans for de beste detaljer. Samleren, som skal holde hulen varm og trygg…..holde barna i orden og hulen med nødvendig utstyr. Ta i mot mannen med varme og ynde og omgi han med kjærlighet og et trygt,  mykt og behagelig rede. Hun var inne på det , min venninne Anita, da vi falt i staver over en kåpe hos Karen Millen i København, og nesten dånte da vi fikk øye på prisen ; » vi ville gitt våre hulemenn de vakreste potteskår og de mest eksotiske sopper og bær » ;)

sopp og bær

Og hva gjør vi så, da vi har kapret vår hulemann og fått ham i hus ? Jo – vi begynner å plukke av ham unotene. Kvelder på by`n med litervis av øl, bar overkropp og muskelbrus, raping og bannskap er helt ute av bildet. I redebyggingens hellige navn skal heretter jegeren være samlerens egen sjafør. Motorsykler og raske biler skal byttes inn i stasjonsvogn, og pendle mellom Ikea og Bohus. Sport og spill med guttegjengen reduseres til kanskje en kveld eller to pr uke. Spontanitet er som den reneste djevelskap å regne. Her skal man ikke sånn uten videre stikke ut til en fotballkamp på løkka, eller en barrunde med en gammel venn. Bort med ferdigpizza og hamburgertallerkener fra gatas grill og gatekjøkken. Av med slitte kule skinnjakker og grelle t-skjorter fra favorittfotballaget. Basskassa til stereoanlegget blir byttet ut med et søtt lite lampebord fra møbelringen og dartplata på veggen blir erstattet av et nydelig innrammet speil. Slik fortsetter vi å forme de inn i vårt bilde, eller –  det bilde vi vil at andre skal ha, av vår hjertes utkårede.

vålenga

Innen famlieforøkelsen står for tur, har vi en godt temmet og veloppdragen mann. En svigermors drøm. Stilig på håret og pen i tøyet. Veltalende og snill, hjelpsom og omsorgsfull. Han tar del i husarbeid og barneoppdragelse.  ( Norske menn er av faktisk av de i verden som bruker mest tid til huslige sysler… ) Barna vokser opp med deltagende fedre som baker boller til foreldremøter og serverer pølse og sjokoladekake i bursdagsfester. Kjører sine håpefulle til fritidaktiviteter, fletter hår og stryker skjorter. Men da barna har vokst opp og flyttet ut, hva sitter vi igjen med da ?  Den gangen vår tid er kommet og vi skal være der for hverandre, uten ansvar for sultne barnegap, lekser og fotballturneringer. Da vi skal leve ut våre drømmer og tenke litt på oss selv for ei stund ? Svaret er; slappe, lett korpulente pusemenn! Liggende i sofaen, uten tiltak eller fantasi. Så kan vi riste på hodet over mangel på engasjement, interesser eller spontanitet. Gi opp over forfengelighet og mangel på «baller». Irriterer oss over innblanding i møblering og plantestell.» Herreguuuuud så kjedelig, kan du ikke være litt mann !! ? »

sofagris

Det som redder både oss og dem, er midtlivskrisa. Da de roter rundt i kjeller`n etter den gamle skinnjakka ( som antagelig har blitt for trang ). Kjøper Harly`en han drømte om den gangen han var ung og fri men ikke hadde råd. Drar på fotballtur til England med gutta, iført supportertrøye og drikker øl av bukkehorn til de sovner på tribunen. Melder seg på jegerkurs og sitter stille som mus, våt og kald i grålysninga for å skyte et stakkars, men velsmakende, dyr. Det gir dem maskuliniteten tilbake, et hint av råskap og skikkelig mann, hulemann! - Åh, GUDSKJELOV….. – for det er jo det vi jenter vil ha….er det ikke ? ;)

jakt