Nydelig høst- og Oslodag ;)

 

sms

Sms-utvekslinger i sene kveldstimer mellom venninne Anita og meg ender med spørsmålet ; » Vil du være med en tur til Oslo i morgen ?»…..og «ja», » det vil jeg «. Og jeg sovner fredfull og lykkelig, vitende om at i morgen blir det bytur :) Vi skal ta toget, kl 09.30. Anita har blitt student, og er i besittelse av månedskort og ferdigstilt eksamensoppgave.

Jeg er oppe i god tid, synes jeg. Antrekket legges frem i enden av dobbeltsenga….en sånn blanding mellom kamuflasje og by-isj….svarte bukser, hvit topp og en lang strøket hvit skjorte. Kroppp og hår skrubbes mens jeg nynner muntert på ei gammel discostrofe. Sola flommer gjennom vinduet. Skinner som en gammel helt fra knallblå himmel og gir løfter om en varm herlig høstdag, den første i rekken dette året. Det er akkurat passe med dugg på speilet til å slippe å se hun som hart spist opp kroppen min midt i hvitøyet. Fjonene fønes, på jenters vis…., med hodet framover , nesten helt ned mellom knærne, sånn for å gi det litt ekstra volum og en illusjon av fylde i det man kaster manken opp og tilbake.

stryke skjorte

Makeupèn er på palss, snart i mål, perfekt timing! Bare på med klærne nå…..og der i beinenden på senga, midt oppå den strøkna skjorta ligger Bella…..vår 5 år gamle irske setter, logrende og glad. Den gode hjerterytmen i brystkassa stiger noen hakk, i det jeg lokker bikkja ut av senga, napper med den krøllete bommullsbylten og strener ut for å  plugge i strykejernet. På vegen åpner jeg garderobeskapsdøra, bare for å forsikre meg om at høstjakka er på plass. Det er den, men mere hvit enn svart, der den dingler på hengern lodden og fortapt,  stapp full av hundehår og litt fra mitt eget hode, som om jeg har et eneste hår å miste ! Gudskjelov er 19-  åringen oppe, og jeg utstyrer han med jakke og klesrulle mens jeg gyver løs på strykingen og tenker; hmmmm, hva skal jeg ha på beina ?

skoletter

Det er god tempratur, og sola skinner, men flipflop`s eller ballerinasko blir kanskje litt for lett…….Bytraving – okey,  det må bli de svarte skolettene, de med en litt kraftig hæl…men hvor er de ? Ikke i skapet i gangen….kan de være på soverommet, i skoskuffen der ?….tripper inn, tar tak i skuffen, og den sitter dønn…..jeg røsker og river, med 0 resultat, og mens pulsen stiger og klokka går må jeg rive ut både det som er oppi skuffen over, og etterhvert selve skuffen for å se. NEI!-  der var de ikke….da er de nede, i høst-og-vintersko-posen jeg bar ned på forsommern. Jeg rekker ikke ned dit nå. Det blir grønne skoletter, som for denne bruken har litt for tynne og litt for høye hæler.

escada

Snart klar nå, men rekker en liten finish på badet, se over makeup, hår og antrekk, og parfymen, jeg har jo glemt parfymen!  Oslotur, ut i den pulserende hovedstaden, blandt travle cityslickers, grublende studenter og høytravende karieremennesker, best å lukte godt, på tide å åpne den nye flakongen, den fra Escada. Korken sitter godt, så jeg må lirke og rikke, men den vil ikke av…..her må man til med rå makt. Jeg tar tak med begge hender, korken i den ene, flakongen i den andre og drar det jeg makter i begge deler, og den løsner…det samme gjør grepet, og flakongen skyter avgårde som et prosjektil, butter i badekarveggen og spretter tilbake før den lander med et hjerteskjærende knas foran tærne mine. Den rosa væsken flommer utover gulvet, og jeg får akkurat reddet såpass at jeg kan unne meg en eneste velluktende sprut før de siste edle dråpene forvinner i sluket i vasken.

Så må jeg gå, om vi skal rekke toget. Småamper og kjempestressa roper jeg hadet til 19-åringen og forsvinner ut, ned til min kjæres fantastiske Volvo 740 GLE, som jeg har vært så ustyrtelig heldig å få låne opp til Anita.Han lar alltid nøkkelen stå i tenningslåsen MEN HER ER INGEN NØKKEL! Han, min kjære, svarer ikke på telefonen, kanskje fordi han er opptatt ( men aller helst klok av skade ;) ), så Anita redder meg med pickopp på brua .

nsb billett

Vi rekker det ! Selv om det er fullt på parkeringspalssen og fru Høgh må plassere toyota`n på jordet og NSB`s billettautomat bruker en hel evighet på å innhente informasjon og skrive ut en tur – returbillett ( det eneste som går kjapt er å trekke nesten 200,- sure kroner fra min allerede slanke konto og plassere trygt i «henda» til den velfødde norske staten ).

blomster oslo

Oslo tar i mot oss med glitrende vær og åpne armer. Byr kafèbord langs fortau og gågater, fristende kaffekopper, trær som kler seg om til gylden høstprakt og blomster som synger på siste værset. Passe travel sånn midt på dagen, lun og varm og imøtekommende, og vi nyter hvert minutt. Takk til byen, og til deg, Anita, for en nydelig høst- og Oslodag :)

kaffe oslo

 

Hvis du ikke har noe pent å si ….

høst ved elva

Det begynner å bli høst, endelig ;) og etter en god pause fra lettlest kiosklitteratur kryper jeg til korset og kjøper første bok i en av sommerens nye serier.  » Jordbærdamene «, inspirert av 50-tallets fantastiske husmødre, den gang skjørtelengden rakk rett under kneet, unge menn var ikledd hatt og frakk og makeup`en begrenset seg til en kirsebærrød leppestift og øyesverte med spytt på kosten.

Utstyrt med pledd og puter og en god kopp te, kveiler jeg opp i sofaen for en lettfordøyelig og hyggelig lesestund, og den lille hjernen min flytter inn, –  i Jordbæråsen. Det er akkurat det samme den gang som nå. Nytt bolifelt med nyetablerte familier, jevngamle unger i lek på trammen.  Mødrene måler hverandres vellykkethet i husarbeid og luksusgjenstander som kjøleskap og vaskemaskiner, og ektemannens arbeidsplass, mens de svinser rundt i den rene idyll. Men den største likheten; det er hun med den giftige tungen!

Jordbardamene1

De finnes overalt, til alle tider, i alle samfunnslag. Disse som alltid føler at de må sette folk på plass, si det de mener, til enhver tid. I venninnegjengene er det gjerne de som er «sjefen». Den som setter standaren for hva man skal mene, hva man ha på seg, og hva man kan fylle hjemmet sitt med. Hva som er god oppførsel, riktig dialekt, eller akseptabel omgang med alkohol. Alt har de en mening om, og de venter ikke på tillatelse til ytre seg….de ser på det som en rett de har, eller en plikt, til å informere alle og enhver om det de måtte anse som feil, slurv,  mangler og dårlig moral.

index

Tenk deg at du skal på en jentekveld, et spleiselag, der alle skal ha med litt til bordet, og du skal ha med desserten….en komplisert og nydelig kake. Du har bakt den en million ganger før, det går på autopilot. Ingerdienser, tempraturer, mål og vekt,alt har du full kontroll på og den blir totalt mislykket. Mildt sagt en katastrofe. Flat og bleik med ei dump i midten. Glasuren samler seg som en grumsete innsjø i dumpa, og er ikke en gang på veg til å stivne før klokka nærmer seg deadline og dusj og makeup hyler etter din oppmerksomhet. Men, det er da bare gode venner…? I beste fall kan du tenke ; «det er jo bare den og den og den», » de er da så greie og liketil, kaka smaker jo like godt», og du tripper lystig og glad inn på badet, får skylt over kropp og hår, fønet fjonene og dekket de usynlige rynkene, dratt på deg et greit antrekk som du kjøpte på salg på cubus i fjor, og seinere le sammen med venninnene, mens det skjenkes kaffe og skravla går, og du planter fiaskoen på bordet. Eller, i værste fall; » GUD!, HUN kommer jo….det må være perfekt !!»…., og etterhvert innse at du ikke rekker å bake en ny, og du drar din dyreste kjole ut av skapet mens du gir husbonden instrukser på telefonen om å kjøre innom konditoriet på vegen hjem, og kjøpe en «lukket valnøtt» til 800 kr. Da hår og fjes og antrekk er så bra som det kan bli, lirker du med skjelvende fingre kaken over på ditt beste stettfat, haster avgårde, ankommer på nøyaktig tid og setter herligheten andektig på jenteligaens bord, mens du hysterisk gulper opp unnskyldniner om unger med omgangssyke og bikkjer med løpetid, og du kjenner gifttungekvinnens stikkende øyne i nakken.

baksnakke

Det hjelper selvfølgelig ikke, hun har gjennomskuet deg, og du kan merke hun søker øyekontakt med samtlige andre, venter på å få et liksom skjult og enig nikk, med det syrlige smilet krusende i munnviken som på en ondskapsfull djevel. Først da du ligger trygt på puten,  sånn ca ved midnatt,  kan du puste ut og tørke svetten av pannebrasken, og håpe hun vrir seg i marerittsøvn.

Vi har alle møtt henne, eller han…..selv om jeg tror og mener det finnes færre menn av dette slaget enn kvinner. De tramper inn, i hjemmet ditt, på personalrommet på jobben, i møterommet til foreningen, eller foreldremøter på skoler og i barnehager. Noen ganger har de en medsammensvoren, like sterk, like spiss og med akkurat samme holdning, men det trengs ikke, de klarer seg helt fint alene, og de får, uansett antall tilstedeværende, akkurat den oppmerksomheten de vil ha. Fordi de fleste mennesker er underlagt en viss porsjon av redelighet, høflighet, samvittighet og dannelse, klarer denne typen mennesker å ta og holde ordet. Spy ut sin edder og galle. Trampe på hvermannsens ømme tær og heve seg over hver eneste en. Det merkelige er at de nyter respekt. «Hun er jo så tøff og så direkte!» er omkvedet, men er det respekt, eller er det frykt……?

ny sofa

For hvem er det egentlig som syns det er hyggelig, da disse stemningsdrepere åpner gapet sitt ? Ta foreks ; en fjong dame med nytt antrekk som møter en sånn padde på butikken, og blir møtt med : «har du kjøpt deg ny bukse ? «, «ja», smiler damen, ….for det var da hyggelig at hun la merke til det….til hun får neste replikk ; » den satt ikke noe pent på deg «. Eller et ungt par som har fornyet hjemmet sitt, og kanskje brukt hele feriebudsjettet på den nye salongen, og en uforskammet gjest sier at «Den sofaen passet vel ikke akkurat inn her….!» . Tror de da at damen, eller det unge paret, vil ha en god følelse i seg etterpå ? Nei!….,damen vil heretter , hver gang hun tenker på å ikle seg det nye antrekket, tenke at: « nei….jeg tar på noe annet….det var kanskje ikke så fint:( «. Det unge paret vil ta det opp med familie og venner i lange tider, «om sofaen kanskje ikke passet her, skulle de tatt den andre de så på alikevel «. Det tror jeg faktisk den uforskammede vet ……men samtidig er de fullstendig uangripelige, for det er jo deres oppriktige mening, den kan vi jo ikke nekte dem, der de seiler rundt og serverer sure oppstøt under det mektige ærlighetsflagget!

ærlighet

Negativ kritikk gjør noe med oss. Vi blir usikre og litt triste. Føler oss små og utilstrekkelige. Er det ikke mye koseligere å bidra med motsatte ? Gi våre medmennesker en hyggelig kompliment, være litt raus, bidra med ros og støttende kommentarer :) For ærlighet er en god ting, som man selvfølgelig skal prøve å være så langt man kan, men dette er ikke ærlighet, det er regelrett uforskammethet og tarvelig nedlatenhet.

Vel, dette er min mening, i hvordan man kan gjøre dagene litt bedre for hverandre, i stedet for å trykke hverandre ned. Og er du utsatt for en slik, eller kanskje flere – prøv å ta tyren ved hornene, konfronter hurper og grinebitere  med hvorfor de må klemme ut av seg sin surmagete mening, aller oftest uten å være spurt. Eller aller helst; gi de et lite muntert blunk, og hev deg over det. For når alt kommer til alt, tor du ikke det er de som har det værst ? De som aldri har noe godt å si, som stadig setter folk i forlegenhet ? Det tror jeg….men man får de nok aldri til å innrømme det ;)

klem

Så min oppfrodring er ; Bruk denne dagen til å si noe pent til noen, gi en kopliment, del ut litt ros og en klapp på skulderen….eller, hold for all del kjeft, hvis du ikke har noe pent å si….. ! ;)

God søndag :)

 

 

 

Da barna bygger rede……

Til Kathrine, Kristian og Julian <3

Sola har liksom ikke brutt helt igjennom, da vi stabler oss inn i bilen, Anita og jeg, hennes eldste, og min yngste. Vi skal til by`n, til Oslo…og pusse opp studenthybelen til sønnen hennes. Vi er greit nok kjent i traktene rundt studentbyen, dessuten kan gutten vegen, men først må vi kjøpe maling, og litt mat. Han har bestemt at det skal være hvitt….fort gjort, 3 liter maling, brett og rulle, boller, brus, loff og kaviar…og så er vi på veg.

vacation-family-car

Studenten har vært på tidligvakt på Osl, og sovner raskt i baksetet. Datter`n min ved siden med propper i begge øra og musikk på full rulle. Begge fullstendig uinteresserte i, for dem, meningsløst pjatt fra to urgamle kjærringer. Men skravla vår går og svetten renner, mens vi lurer på om det alderen som tynger eller airconditionen som svikter…,,,,vi bestemmer oss for det siste !

Hybelen eller akkurat passe stor…., eller liten. Men inneholder det han trenger, sett bort fra microbølgeovnen som skal med på flyttelasset, sammen med seng, skrivebord, tv og pc. Det er eget bad og kjøkkenkrok, og til og med et lite kott. Fargen er derimot komunefarget, i ordets værste forstand, og gardinen enda værre. Så gardinene fyker ned, og malingen smøres på.

Bjølsen-1

«Dette skulle vært oss, Anita» sier jeg, mes jeg stryker et lag med hvit maling over gulvlistene……»vi skulle pusset opp studentleiligheter og flyttet til by`n, og fått oss en real utdannelse», Hun nikker, enig, og vi titter drømmende rundt oss i rommet og ut i bygatene. «Aldersgrensa er 34 år» – repliserer «hybelboer`n», og plasserer oss rett tilbake i virkeligheten på et blunk. For virkligheten er at aldersgrensa for vår del er forbigått med over et tiår og at unga snart ikke «trenger» oss lenger. De blir voksne. De får egne meninger, utdannelser og jobber. De får studenthybler og egne hus.

eplekjekk

Jeg var relativt eplekjekk da jeg en formiddag stakk innom denne venninna mi for en formiddagskaffe, og fant henne med støvsugeren i hånda og tårer i øya, og papirene på studenthybelen var kommet og signert. Hennes førstefødte var på veg ut av foreldrehjemmet, og selv om hun var lykkelig på hans vegne, var det vemodig og sårt. Medfølende klappet jeg henne mildt på skuldren og lirte av meg noen medmenneskelige gloser…….men du vet «dette har jeg vært igjennom et par ganger allerede, du vender deg til det…..bla bla bla». Mine eldste er jo langt oppi tjueårene og har ikke bodd med mamma på en god stund.

renter

Så ringer min nr 2….., de har avtale i banken, de har fått lånebevis, de skal på visning, kjæresten hans og han. Han babler i veg, pratsom og blid, og jeg, «eplekjekken» sitter med trill runde øyer og klump i halsen…….Herrgud! babyen min skal kjøpe hus!! Også står vi der, faren hans og jeg, med prospektet i hånda og snakker om verditakster og lånerenter og er liksom de voksne da….de som har vært der før, skal gi råd, støtte og hjelp….så langt vi kan,forhåpentlig så mye de trenger, men uten å trå dem for nært….for det er demmes dette, demmes drømmer, demmes håp, og demmes framtid.

visning

Hybelen på Bjølsen blir fin og lys etter to strøk med maling fra gammel og ung. Og mamma`n kan slappe av med at han kommer til å få det fint der hvor han skal holde på med studiene sine. Og det er ingen verdensreise, for hverken henne eller han. Båndene er ikke kuttet……..de har bare blitt tøyd litt lengere :)

Ikea Stylizimo

Så hva med oss ? Joda vi kikker på planter og blomsterpotter og tenker at litt grønt i stua burde de jo ha. I allefall trenger han vaskemidler, bøtte, kluter og den slags. Vi raser igjennom IKEA, på leit etter den litt spesielle tingen, noe de sikkert trenger. Hybelboern trenger allslags husgeråd og både kjeler og steikepanner, i den grad han skal varme seg noe annet enn en pizza. Og jeg klør i både fingre og pengepung etter noe å pryde arveprinsens nyeinnkjøpte bolig med….men hva trenger de, og hva vil de like. Nå er det det en annen dronning i hans liv, som han skal stifte bo med, og jeg vil jo helst ikke trykke på de noe de ikke liker men som de synes de må ta i mot. Det er jo ikke så koselig om man melder sin ankomst, og svigerdatter`n sukker mens hun setter frem lysestaker og blomsterpotter, som er bortgjemt til vanlig, men som dras fram i lyset da svigermor er på besøk ;)

Det er ikke så viktig lenger, å sette spor etter egen smak der etterkommer`n skal bo. De er ikke lenger på gutterommet hjemme hos mor. Vi får stelle våres hus og vår egen smak, der hvor vi hører hjemme, og tenke at de tok med seg det beste da de dro. Det vi har gitt dem av vett og forstand. Evnen til å klare seg selv og ta fatt på eget liv med visdom og fornuft. Se stolthet og glede i øya deres da de kan vise til sine egne, gode valg. Vite at nå er det demmes tur, men at vi alltid vil være der, når de trenger det, eller ønsker det.

morskjærlighet

Og man kan glede seg over at de ringer, kanskje bare for å skravle, på vegen hjem fra jobb en dag. At de kjøper månedskort, ikke bare til skolen, men hele vegen hjem, for å kunne komme på jevnlig besøk til barndomshjemmet. Eller at man blir bedt på kaffe, til sønn og svigerdatter, i deres helt egne nye hjem. Joda, det er mye en mamma kan glede seg over, da barna bygger rede :)

hus

 

 

 

Skål`a, Siv !

ny kvote

Den 1. juli fikk vi en nu Taxfree-«lov». I stedet for å ta med en kartong sigaretter, kan man nå ta med 1.5 ltr vin ekstra, eller altså to flasker. Fantastisk….for den som er interessert i vin….eller man kan bytte vinen inn i likt antall liter øl, for de som liker det. Dette er  å forstå som en gave fra finansministeren til ikkerøykere, eller som en bitteliten gulrot til den som ønsker å stumpe røyken. Godt samfunnspolitisk tiltak….eller er det det?

Jeg er absolutt ikke i mot tiltak som vil redusere antall røykere, og dermed tobakksskader hos folket. Men er det så veldig heldig, rent samfunnsmessig sett,  å minske skadene fra tobakksrøyk ved å heve muligheten for økte alkoholskader ? Og hva er det som ligger til grunn for utregningen av disse såkalte kvotene som man kan ta fritt ver landegrensene? Er det en beregning fra helssemyndighetene av hva allminnelige godtfolk  kan tåle, i tillegg til det vi anslagsvis, og helt sikkert godt dokumentert, anskaffer oss via landets vinmonopol ? Og er det i tilfelle sånn, at om man ikke røyker sigaretter, så tåler man mere vin ?

RØYKING FORBUDT

Vi er godt kjent med tobakk og alle dens skadelige stoffer, og hvilke alvorlige problemer og lidelser dette kan medføre mht til luftveier, hjerte / kar og i tillegg fare for forskjellige typer kreft. Dette er selvfølgelig noe vi ønsker å redusere, både i forhold til utfordringene i Helse- og omsorgsdepartementet og for det norske folk generelt.

RØKESONE

Røykere har blitt «hetset» i årtier. De er svake, som ikke kan legge sigaretten vekk. De lukter vondt, de forurenser, de kaster vekk pengene sine og de er dårlige forbilder. Akk, ja, det er sant alt dette, og de fleste, til og med en del røykere, var såre fornøyde da loven mot å røyke på serveringssteder ble vedtatt i april 2004. Nå er det en selvfølge å kunne nyte sin mat, eller sitt lille glass uten generende tobakksrøyk fra nabobordet. Så mens det klirret i skålende glass inne ved bordene, sto hutrende røykere med blå fingre og oppslått krage langs fortauet og dampet som gale. Etterhvert kom det varmelamper og tjukke pledd  på stolene utenfor de fleste skjenkesteder, og røykerene kunne nyte både mat, vin og røyk til samme tid. Nå har denne loven tiårsjubileum, og det er en utviding på trappene……det er allerede blitt forbud mot å røyke ute ved offentlige bygg, og nå vil det antagelig bli røykeforbud på uterestaurantene.

MAT OG DRIKKE

Allerede da jeg ble mor for første gang, for snart 30 år siden, var vi klar over faren ved passiv røyking, og la oss til vanen å ikke røyke i bil, i hvertfall ikke med barn som passasjerer. De aller fleste jeg kjenner som røyker har også røykeforbud inne i sine hjem. Aldri har jeg heller hørt røykere klage i forhold til å ta hensyn til astmatikere og lignende. De tusler heller ut, denne pariakasten av det norske folk, og rødmer kledelig da de får oppgitte og arge blikk fra sine medmennesker mens de tilsynelatende nyter sin sigarett.

Aldri har jeg sett røykere sjenere sine medgjester med flåsete kommentarer, uønskede tilnærminger eller generell dårlig oppførsel på bar eller restaurant, bare fordi de røyker. Aldri har jeg hørt de har gått hjem for å banke ektefelle og barn, eller skape slagsmål i en drosjekø. Ikke kan man pga av sigarettforbruket miste førerkortet, eller jobben, så vidt jeg vet. Sjelden går økonomi, sosialt liv, familie og ekteskap overstyr. Eller at man rett og slett havner i rennestenen, etter for tett og langvarig bruk.

drosjekø

Dette er kjent problematikk forbundet med bruk av alkohol. For et par tilfeller jeg har nevnt overfor trenger det ikke en gang være snakk om misbruk. En litt for fuktig kveld på byen…,.kanskje den ene gangen i året, og du kan miste førerkortet på veg til jobb dagen derpå. Eller man misoppfatter en situasjon, foreks i en drosjekø, og havner uforskyldt midt i et gjengslagsmål. I tillegg kommer helseproblemene disse edle dråpene kan forårsake. Først de akutte, som; brudd, kutt og forgiftning. Deretter har vi langtidskadene, som foreks ; Leverskader, betennelser i urinveiene, organsvikt, søvnproblemer, konsentrasjonssvikt, demens, angst, depresjoner og fare for flere typer kreft.

departementene

Man skal ikke være spesielt intellegent for å finne ut at ingen av disse, være seg tobakk eller alkohol, er spesielt helsefremmende for folk flest, om det ikke brukes på vettug vis. Det er også en kjent sak at det finnes en god del mennesker som røyker, men som sjelden eller aldri rører alkohol, mens de aller fleste alkholikere også er nikotinavhengige, og derfor har en slags dobbel problematikk i forhold til både helse og økonomi. Begge deler, hver for seg, eller sammen, koster samfunnet en formue, og berører flere departemant. Tobakken er til utgift og utfordring for Helse-, og omsorgsdepartementet, og til inntekt for Finansdepartementet! På alkoholens side berøres negativt både ; Barne- likestillings-, og inkluderingsdepartementet, Arbeids-og sosialdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Samferdselsdepartementet , og til inntekt for Finansdepartmentet!

sommer og vin

Nå skal jeg senke min moralske pekefinger ;) Jeg håper og tror at de aller fleste er ansvarsbevisste og normale mennesker, som ivaretar seg selv og sine. Som røyker sin sigarett, eller sigar for den del, ute i friluft og uten å være til sjenanse for andre. At de kan nyte sine glass, være seg et leskende glass vin eller en klissete coctail, i fred og ro, uten forulemping eller kutt og skader. Så jeg ønsker alle en riktig god sommer, enten det er her hjemme, eller ute, og at du får med deg akkurat det du helst vil ha i Taxfree-kurven , mens jeg grubler på hva finansministeren tenkte med denne merkelige lovendringen :)

Jeg for min del sitter i fred og ro på egen terasse sammen med min datter,  denne lumre, varme sommerkvelden, og nyter mitt glass med glede…..for anledningen fylt med gul brus og isbiter……….det går også an!       Sååååå, SKÅL`A, SIV! ;)

siv med vin

 

 

 

Våre virkelige helter !

Hva skal til, her til lands, for å bli beæret med hyllest og heltestatus ? Vi hyller selvfølgelig idrettshelter. Folk som har store team rundt seg, for å trene riktig, spise riktig og hvile riktig. Som har sponsorer som står i kø i skispor og på idrettsarenaer for å øse ut svimlende summer, sånn at svette, muskuløse utøvere kan tjene store penger på å gjøre det de elsker mest og har spesielle evner til. Og guttunger landet rundt får slalomski til jul, og setter utfor bakken i hockeystilling.

unn på ski

Vi hyller skuespillere, når de har suksess på norske scener, skjermer og lerreter, og enda mer om de slår til i utlandet, og aller helst i USA . De får stjernestatus, blir elsket , opphøyet og misunt på godt pg vondt, og vi sukker tilfreds i sofaer og kinosaler mens stjernene bretter fram silikonpupper og dollarglis, så ungjentene verden over slanker seg omtrent til døde og bleiker både tenner og hår.

skuespillerinne

Så har vi de andre stjernene, musikerene….., større og større blir hyllesten, dess mer de komponerer og opptrer, hjemme og ute, og de trakterer gitaren til fingrene blør, eller holder sin høye C til krystallet sprekker i hyller og skap. Og vi trenger det. Noen å se opp til. Noen som går føre oss og viser oss veien til det glamorøse, spektakulære livet. Oppfyllelse av ungpike og guttedrømmer. Når vi i tillegg kan identifisere oss med dem , i lys av å være fra samme sted, i allefall land, på samme alder og med samme drøm, er vi helt stumme av nesegrus og ukritisk beundring. Hvor mange jenter i min alder har ikke på 70- tallet vridd seg foran speilet i entreen med enden av et hoppetau eller en hårbørste som mikrofon, mens ABBA dundret gjennom høyttalerne , og sunget av full hals og barnslig overmot; «I do I do I do», «Mamma mia» og «Dancing Queen». Dess flere hit`s dess større helter.

abba

Det finnes en annen type helter. Disse som setter liv og lemmer til for å redde og verne om andre, om mennesker og dyr, om landet sitt og om verdensfreden. Ildsjeler i forsvar og hjelpekorps jorda rundt. Eller våre egne hjelpere i, foreks, politi , brann og redningstjeneste. Tøffe kvinner og menn i tunge klær, med hjelmer og skydd og biler som uler værre en 7 – toget da de raser gjennom gatene på veg til tokt, eller flyr avsted til minste krok av landet. Alltid på vakt, alltid beredt. De som ikke spør, da du må fraktes ned fra en fjellhylle etter en dumdristig klatretur eller graver deg fram fra et ras, finner deg i tåkehavet eller tauer deg inn i en liten båt fra opprørt hav. De dømmer deg ikke, de bærer ikke nag……… gjør bare det som trengs, og gleder seg over at det går bra, de gangene de gjør det. De gangen de redder livet ditt, eller hjemmet ditt, med sitt eget liv på spill. De er helter, de er også en del av en ungpike eller guttedrøm, og godt er det, vi ville ikke klart oss uten.

guttedrøm

Den siste tiden har vi fått en ny gruppe helter. Disse som pga av sitt levesett eller gale valg i livet, sliter med en eller form for lidelse, være seg rus, overvekt eller kriminalitet. Det vestlige levesettet, med overflod og kjøpekraft har gitt oss en real bakrus. Vi spiser for mye og beveger oss for lite. Vi vet hvor farlig det er. Kjenner hjertet skrike om hjelp der vi trykker inn chipsposer store som hus, og skyller det ned med enorme brusflasker. Vi fråtser i kaker, sjokolade og sukkervarer mens vekt og puls fyker som en rakett til himmels og mobiliteten synker som et blylodd i vann. Fritiden brukes foran tv og pc og uansett drivstoffpris lar vi sjelden bilen stå.

slanking

Vi ruser oss også stadig mer. Vin og øl er hyggelig kultur og hører hjemme på ethvert veldekket bord. Og om prisene er høye her til lands, er lønningene høyere, og de færreste har problemer med å anskaffe det ønsker av alkohol til både hverdags og fest. Men om velferdssamfunnet er godt for mange, er kravene store og pliktene tunge, og det lille kulturelt aksepterte glasset kan fort bli til fler, for mange, et problem. Men så har man snudd denne trenden,….. noen. Droppet en dårlig vane. Tatt fatt i livet og stavret seg tilbake til den smale veg. Tatt opp kampen mot kiloene, alkoholen eller hva det måtte være av helseskadelig nytelse, lettvinte løsninger og misforstått egenpleie. Og da blir man helt. Det jubles og klappes for iherdige sjeler, som har tatt nakkegrep og maktet vegen tilbake fra fordervelsen. De som har fullført dietter, satt bort flaskene eller sneipet røyken. Som kan vise til resultater med nedoverpekende vektnål og ingefærøl i glasset, de er nåtidens helter, det er de vi kan være stolte av. Og for all del, det er en fantastisk god trend.

vekkeklokke

Men bak alle disse, våre såkalte helter, finnes den største helten av alle. Han som ikke synes. Hun som aldri sier noe. Han og hun som ingen nevner….., de bare er der. Gjør det de skal, svikter ikke, krever ingen berømmelse eller offentlig ros. Eksisterer bare, kanskje ? Det er alle de som hver enste dag passer sine plikter. Passer sine barn, passer sine jobber. De som står opp hver eneste dag kl 6.00, smører barnas matpakker, kjører de til skole og barnehage. Sitter i kø til jobb, og kommer i tid, utfører arbeidet. Er gode kollegaer og trofaste ansatte. Henter sine barn, gir de middag og hjelper til med lekser. passer på fritidsaktiviteter og får de i seng til vettug tid. Betaler sine regninger og steller sine hjem. De som aldri tok den første røyken, som ikke satte flasken til munnen, eller satte korken på da festen var slutt. Som holdt kroppen i gang med mosjon og aktivitet. Som behandler sine medmennesker med høflighet og verdighet. De som kanskje bare har navnet sitt i avisen to ganger i livet; da de kom til denne verden, og da de går bort. Som er en del av de vi så urettvist kaller den grå masse. De er de som holder hjulene i gang, som sørger for at kontoen din fylles til rett dato, at butikkene har de varene du trenger, at offentlige kontorer er tilgjengelige for oss, som steller din syke mor. Det er disse som holder stø kurs på gode gamle moder Norge. Tenk litt på det, neste gang du ser en vanlig stresset mamma på Rema 1000, eller en alminnelig hjelpsom mann i banken. For disse, kjære venner, er våre virkelige helter!

kontorist

Hvor «dum» kan man bli……?

Er vi, her til lands, blitt så «dumme» ? så likeglade, oss selv nok ? Er medmenneskelighet, empati og omsorgsfølelse borte…., en saga blott ?

Jeg spør fordi, ut fra av alt man kan se, lese eller høre i mediene, eller på nettet, synes jeg det virker nettopp slik. Det eneste som synes å være igjen av det gamle «folkevettet» er den heller udelikate dobbeltmoralen. Irettesettelsens dirrende pekefinger mot mennesklig forfall, sløvhet og velstandslyter.

janteloven

Utviklinga har gått fort de siste ca 60 åra, og utviklingsfarten har økt progressivt. Vi vil stadig ha mer, stadig raskere. Fra zaloflaska var husmorens vidundermiddel for dekketøy og koppestell, – til oppvaskmaskinen var en selvfølge i de fleste hjem. Fra telefonapparatet kun var å finne hos de mest velstående familier, og man måtte bestille «rikstelefoner» via sentralen, –  til hele familien ble utstyrt med smarttelefon. Vi har vært med på en ufattelig reise, vi som er født etter «krigen». Mulighetene er så uendelig mange, teknologien har kommet så langt og verden har blitt så liten. Men hva har det gjort med oss,….har vi også blitt små ?

Produktenes_historie_zalo_top_three_columns_full

Man skal være temmelig hardhudet for ikke å bli påvirket av presset. I et samfunn hvor det hele tiden kreves nytenkning og utvikling, hvor motene har skiftet før mjølka har gått ut på dato, må du til enhver tid være våken, informert,  og «up to date».

index

Da Facebook gjorde sitt inntog i hjemmene verden over og var på veg inn i bevisstheten til alminnelige mennesker, var omkvedet fra brukerene , » HÆ, er du ikke på face….? » mens ansiktene demmes vrengte seg i sjokk og vantro. Man forstod jo straks da at her var det bare å opprette en konto, legge inn personalia fra a til å og karre til seg et respektabelt antall med, såkalte, venner, for så å lese side opp og side ned med hverdagshistorikk og statusendringer. Sjekke album, betrakte bilder og trykke «likes» over en lav sko. For så, da du kort tid etter møtte de samme brukerne over en kaffekopp, og ivrig fortalte om oppdateringer og statuser du hadde oppgradert hjernen din med, bli møtt av en lett tilbakelent holdning og hevede øyenbryn i det de sa ; » er du AKTIV  på face….??» ……..som de suplerte med en søt og hånlig liten latter. Facebook var blitt allemannseie, folkelig…..,.utdatert!!

Og sånn fortsetter det, med alt av hva teknologien og framskrittet bringer. IT-faktoren slår inn, slår deg ned, og etterhvert slår den deg rett ut.

snakkebobler

Aldri har samfunnet vært så åpent. Aldri har vi snakket så mye, om så mangt, så offentlig. Alle meninger, tanker og ord skal analyseres, legges på folkevettvekta, veies og måles, …..for lett, eller for tung. Jamre deg ikke for mye, klag ikke om du ikke må. Vi har det godt her i landet, husk det, det er ingen grunn til å klage! Men…. du skal ikke ha det for bra. Du skal ikke kose deg for mye. Vær ikke for stolt, eller for tilfreds….janteloven flagrer over etern som en rovfugl over en saueflokk. Vær alltid bevisst de som har det værre, da du har en dårlig dag. Vær alltid litt skamfull, da du koser deg med lørdagsbiffen, og tenk på de som ikke har til sitt daglige brød. «Lykkelige» bilder av et festlig lag, koselige middagstunder, lek med fornøyde unger….vær forsiktig, – det virker på moralens voktere som den røde kluten på en illsint stut, og plutselig ligger det, rett over ditt lykkeøyeblikk, et bilde av en sulten, herreløs og stusselig hund. Glem ikke, for all del, glem ikke !

For vi er vel lykkelige da, er vi ikke, da vi serverer gubben en blodig biff ? Eller da vi triller inn på gårdsplassen i splitter ny bil ? Da vi får kjøpt den nye iPhonen ?

Når vi blir oppfattet som innovative, velutdannede, rike og velbeslåtte, blir vi også regnet som vellykkede og ofte lykkelige, men forteller det oss egentlig noe om lykke? Har framskrittet gjort oss lykkeligere. Det har helt klart  gjort oss til samlere, og jegere. Akkurat som i oldtiden, helt fra menneskets opprinnelse. Det er bare det at vi samler på andre type ting, og vi jakter på en annen måte og av en annen grunn.

catwalk

Framskrittet har gitt oss teknologi. Mac`er,pc`er, smarttelefoner, fremkostmidler og sportutsyr, som gjør livet lettere, kontakten enklere og menneskene lettere tilgjengelige.  Sko og klær fra designere, sånn at vi kan pynte oss for hverandre og føle oss attraktive. Spennende utdannelser og interssante yrker, som virker stimulrende og utvikler intellektet. Medisinsk utstyr og medikamenter som gir oss bedre helse og lengre levetid. Det gir oss styrke, og det sparer oss for tid. Styrke til å tåle hverdagen, maset og kravene. Tid som vi kan bruke på hverandre og familien. På barna våre og på våre eldre,…….. men gjør vi det? Mine besteforeldre var født bare et tiår etter forige århundreskifte. Kvinnene vasket opp for hånd, kokte hvitvaska på svartommen, bakte, strikket, syltet og saftet…..men de hadde tid !

Hvorfor sliter da menneskene sånn ? Hvorfor har vi tidsklemme ? Og hvorfor har vi blitt så opptatt av å bry oss med, mer enn å bry oss om ?

tårer

Kan vi se hverandres lykke ? Kan lykken måles, ut fra facebookbilder og kjøretøy ? Da jeg gleder meg over en bedre middag med mine kjære, og «forteller» alle mine venner det, betyr det at livet mitt består av lykke ? Om man ikke ser hverandres tårer, betyr det at de aldri finnes ? Har alle krav på å vite alt om hvordan alle har det, pga at vi deler bilder og begivenheter vi gleder oss over på sosiale medier ? La oss ikke gjøre framskrittet til noe vi ikke kan leve godt. La ikke teknologien gi oss mer å føle oss presset av, eller sosiale medier til en moralens høyborg hvor vi må vokte oss for mennesklighet og privatlivets fred…..de aller fleste av oss føler oss allerede ofte nok ganske «dumme» :)

Livet går så forferdelig fort, jeg klarer så vidt å følge med, og jeg har så uendelig mange spørsmål….men dessverre, ikke så mange svar………ja,  så «dum» kan man bli  ;)

 

 

 

 

Kapitulasjon <3

I går feiret jeg 6 mnd som ikke-røyker :) , Og joda, jeg hører kritikerne i det fjerne ; » du er ikke en ikkerøyker, men en EKS-røyker «….det er viktig, for de som aldri har røkt,- man skal ikke bare komme trampene inn i deres eksklusive klubb, med røykosen i hæla,  på det viset ;) Jeg for min del, har røkt men gjør det ikke lenger, det er jeg strålende fornøyd med, og velger uansett kritikk å kalle meg for en ikke-røyker :)

IKKERØYK

Det er utrolig deilig. Ikke har jeg trangen til å løpe ut, fra skrankene på jobb,  familiens middagsbord eller alskens selskapligheter, med en dårlig unnskyldning, mens kroppen skriker etter nikotin og jeg leter desperat med fingrene, etter ei halvtom sigarettpakke eller i allefall en slapp sneip, i vesker og jakkelommer. Jeg trenger ikke styrte ut av døra, i 20-, eller styrregn og flom for å rekke butikken som stenger kl 11 om kvelden, og sikre meg mordagens doser før nattlampen slukkes og man skal hvile noen timer før ny arbeidsdag. For ikke å snakke om alle pengene man sparer !! For å være HELT ærlig…..det har jeg ikke merket en dritt av. Men jeg har reist på noen turer, og har flere fore, så ligger de kanskje der da, de ekstra kronene….la oss regne med det :)

Og hva har jeg ellers fått ? Jo, jeg har fått en forferdelig luktesans. Det er nesten ille, og det jeg kjenner lukten av det meste av tiden, det er mat. God mat. Sånt som vafler, kanelboller, baconpølser, kjøttkaker osv…mmm, og smaksløkene har våknet til liv og danset polka i munnen, stadig på jakt etter en partner de kunne svinge seg med. Og det har de fått, i form av nettopp – kaker og junkfood…..GUD som jeg har kost meg ;)

badevekt2

Badevekta, derimot, har stått fredlig og stille, skøvet godt innunder baderomsbenken. Jeg visste at den sleit med dårlig batteri, og siden min mann, den nevenyttige…..eeh, har prøvd å skifte ut dette batteriet uten hell, har ikke jeg villet forstyrre den mer enn nødvendig. Men så!- kom praktiske Lotte inn på badet, og etter et et teenage- innfall av ; » jeg har assa blitt sååååå tjukk», sveiper hun vekta elegangt fram, fisker ut batteriet, pirker litt nedi batterihullet , og vips….den virker !!! :( Vi blei ikke spesielt imponert, hverken jeg eller badevekta, da jeg med skjelvende knær og hendene foran øya forsiktig besteg den for å ta min dom. Men displayet er stort, og jeg mistenker det sterkt for å skru opp gløden kraftig mens den trillet forbi både den ene og andre rekorden for mine vekttopper, så det grusommet tallet var ikke til å overse, selv med et halvt øye gjennom sammenknepte fingre.

trangbukse

Selvfølgelig har jeg skjønt at den har vært riiimelig på kanten, den vekta. Uniformen sitter ganske akkurat rundt hofter og lår, og buksene som smatt enkelt på i fjor må dras med volsom kraft da de har kommet rett over knehøyde. Å kneppe de igjen er litt av en kraftøvelse, med begge hender, mens jeg suger pusten heeelt inn…. og holder, og holder, OG HOLDER!! Puuuuuuh….så slipper jeg pusten sakte ut, sammen med bilringene som har klort seg fast i midjen, og du skjønner at de selvfølgelig vil flyte en del over kanten, og kreve en heller romslig topp. Men  det stopper ikke der, for i det du tvinger buksa oppover lårene, skyver den alt overflødig fett og slaskete skinn foran seg, og lager en ekstra ring, av traktorstørrelse, under de tre du har der fra før….og sammen lager de en fettkrage rundt livet som ender opp i en rumpesprekk godt oppover ryggen. Her MÅ noe gjøres !

noka

Fortsatt er det vinter, knapt påbegynt vår, og alle blader og magasiner lover deg raske og effektive måter du kan kvitte deg med juleflesket på….. 1-2-3 – kuren, atkinson-kuren, lavkarbo, 3 til 4 kuren, 5/2 kuren……..og jeg har prøvd et par av de, ikke akkurat nå, men tidligere….og de virker, helt klart….det er jeg som ikke virker, som ikke klarer å selv planlegge og organisere dette med spesiell mat og sammensatte måltider. Det værste for meg, har alltid vært å måtte kapitulere til en slik pulverkur. Sitte der med ei måleskje litt skumma melk og en shaker og grøsse seg igjennom 3 til 4 måltider i døgnet. Men jeg kan love dere, jeg har kapitulert. Her er det Noka, for alle penga. Jeg leste og leste både fag-sider og blogger og fant ut at den kanskje var den tryggeste, av de værste. Siden jeg er veldig glad i vanilje valgte jeg den smaken, og gubben som også trenger å krympe en smule, valgte sjokolade…… Vanilje er virkelig helt jævlig! Det smaker en mellomting av kvalm søt saus og papp. Her snakker vi ikke om å grøsse nei, men rett og slett å brekke seg…….4 ganger daglig, mens jeg åpner gapet på det aller største og klyper nesa godt igjen. Det går noe bedre med sjokolade, så jeg har gått over på den, og får nesten i meg det som står anbefalt….værre er det med 2 liter drikke….men jeg prøver :)

london

I 10 dager skal jeg holde ut med bare shake…..så håper jeg en god del kilo renner av på den tida, før jeg vender nesa mot London og 4 dagers jente tur :) Det passer selvfølgelig særs dårlig….for London ER fristelser. Jeg kan jo pakke Noka-dietten og shakeren i kofferten og kjøpe et par liter engelsk skimmed milk, og helle ned i allefall et par måltider i døgnet på hotellrommet………, og gå stolt og mett uten tegn til missunnelse ved siden av min venninne gjennom parken, mens hun nyter sin kaffe latte caramell, eller ta et glass isvann på Covent garden mens vi lytter til en oppadkommende fiolinist og hun nipper til en dobbel Baily`s. Såpass karakter bør jeg jo ha ! Men nei, jeg har ikke planer om å pakke ned hverken Noka-diett eller karakter i så måte, derimot skal jeg pakke ned kjoler og skjørt som hverken sprekker eller strammer. For i det øyeblikket, på torsdag ved lunsjtid, da vi sitter på en brun pub og blir servert fish`n ships med ketchup og majones og en mørk og fristende skummende Guinness og vi skal kose oss glugg ihje begge to,….da er både vekta, noka og shaker glemt, og jeg kan nyte en annen ekte og nydelig kapitulasjon :)

fishnchipsand guinness

Forbannede lykke…..!

Det er helt grusomt, rett og slett forferdelig , all denne lykken man blir utsatt for overalt, og hele tiden. Uansett hvor du går, og snur deg, ser du lykke og vellykkethet. Hele verden spyr ut en ustoppelig strøm av vellykkede mennesker, nydelige hjem, perfekte partyes og herlige vennegjenger. Jobber med millioninntekter, barn med klassens beste karakterer, klesskap fylt til randen av designerenes siste skrik. Mennesker hvis hverdag er et eneste stort  og fantatsik utstillingsvindu !

lykke

Fryktelig irriterende, i blant kjennes det nesten som fysisk smerte ! For hvor ofte er det du føler deg lykkelig, eller vellykket? Hvor mange dager i uken våkner du sånn ; med vakkert, glansfult og bølgende hår, hud som gløder og øyne som stråler. En kropp som er en modell verdig, ei helse av stål og en lommebok som sukker søtt mens den fylles og fylles og aldri går tom. Barn som gjør akkurat hva du sier og forventer, og er best i alt, i og utenfor skolen. Et hus som skinner, stort og flott, som lukter av blomster og nybakte kaker. Rause venner som alltid er til stede og som byr på store middager og familie som stiller som kausjonister og barnevakter, både for bikkjer og unger.

multimor

Nei, virkeligheten er nok en helt annen , for de fleste av oss. Tidsklemma peser oss i nakken, på veg hjem fra jobb i ei litt for trang uniform. Håret henger, uengasjert og flisete og det meste av foundationkremen sitter igjen på jakkekragen. Du er svart rundt øya og hvit over nasan, og det eneste du trenger er noen timer søvn, et varmt bad og et glass med vin. Men unga er sultne, bikkjene må tisse og gubben er på jobb, så det blir Rema 1000, frossen pizza, cola zero, servelat og kneippbrød. Drivstofflampa blinker som ei forvirra betlehemstjerne i dashboardet, men du tar deg ikke tid til å fylle nå. Ringer til en gretten tenåring og ber denne skru på steikovnen, og får et stønn til svar mens du legger på røret og ringer den venninna som du lovte å komme innom  for å si at ; «dessverre, det rekker jeg ikke i dag……»

vakrehjem

I gangen blir du angrepet av to firbente, hoppende glade og tissetrengte, med hodene ned i handleposene før du rekker å sette de ned. Den ene tenåringen forklarer hvorfor hun trenger penger, mens den andre ringer som en gal på mobilen for å be om å  bli hentet på stasjonen. Så gir du lommeboka til den ene, mens du svarer den andre og setter pizzaen i ovnen mens du avtaler henting. Først da pizzaen er fortært, ungdommen har forvunnet hvert til sitt, bikkjene har fått for og luft og du kan synke ned i sofaputene, ikledd det enste klesskapet ditt kan by på i passende størrelse ( altså en sliten joggedress),  med strikk i håret og reinskurt fjes, kan du ta fram magasinet du kjøpte før helga en gang.

grandis

Og der er de ;  lykkemonstrene. De står i kø, side opp og side ned, for å fortelle deg hva du trenger, hva du skal kjøpe, for å oppnå noe som kan ligne på deres vellykkethet. Hvordan du skal lykkes, med huset, håret, mann, barn og arbeid. Men er de det ? Er de så innmari lykkelige ? Og er det det de har jeg trenger, for å ha denne herlige følelsen i livet? Kan jeg få denne vellykkethetens glitrende sol til å skinne sånn over mitt liv også? – jeg tror ikke det :) Jeg vet hva min lykke er. Jeg vet hva jeg trenger å ha på stell for å kjenne på denne fantastiske salige følelsen. Det er gleden over å være såpass frisk og rask, at jeg kan reise på jobb hver dag. At jeg trives på jobben, og har kollegaer det er en glede å jobbe sammen med. Det er å ha en mann som reiser hjemmefra en time tidligere, for å kjøre meg helt opp til døra på jobb, før han parkerer og går til sitt eget arbeid. Å komme hjem til to vakre hunder, Lensmann og Bella, som elsker meg betingelsesløst hver eneste dag. Det er å ha venninner jeg kan snakke med om absolutt alt, og som i allefall later som om de forstår  ;) . Eller når minstemann, Lotte, skriver på facebook at hun fikk en 5`er i engelsk i dag. Og det beste av alt ; da jeg står på kjøkkenet, men gubben ved min side, som steiker flesk mens jeg glaserer en kake. Og gjennom sprakende fleskefett og durende kjøkkenvifte kan jeg høre de sitter i salongen sammen, unga mine, så godt som voksne alle mann. Høre skravla på Kristian, ustoppelig og glad, mens de andre kommenterer og suplerer…..høre de le, at de trives sånn sammen, og at de er så naturlige og fine,- og hjertet mitt kan ikke vokse mer da. Det renner en trygg og varsom varme gjennom kroppen, de kveldene jeg får med dem samlet sånn. For fortsatt kan de gledes med «flesk og duppe» og en hjemmelaget kake, fortsatt er det stas da det kommer storebrødre på besøk, og som alltid sitter latteren løst rundt middagsbordet.

fleskog duppe

Jeg vet det da, hva lykke er, og hva jeg har gjort for å oppnå den. For meg er dette det viktigste, det største i verden,- det kan ikke kjøpes med penger. Så kan man en gang i blant, da hverdagen pregers av stress og mas, ligge der blant puter og pledd og bla i glanset papir. Se på de vakre kroppene, de blendende smilene og husene store og flotte som slott, og tenke at visst er det fint. Selvfølgelig hadde det vært stilig å ha det sånn, sett sånn ut, fått den lønna………….og visst kan jeg drømme, og missunne dem litt. Og kanskje en dag om de ringer fra Hamar, så kan jeg oppnå noe lignende selv. Det  viktigste har jeg, så jeg trenger det ikke……men visst kan jeg tåle bla litt i den, de vellykedes glansede, forbannede lykke….. :)

magasiner

Med åpne hjerter…….

Det ble litt av en storm, rundt Lotte og meg, da jeg fortalte vår historie her i november.  Jeg må innrømme jeg var ganske skjelven på hånda da jeg klikket publiser den kvelden,  vel vitende om at nå blottla vi mye, om oss selv, om livene våre, og om kampene vi har kjempet. Spesielt, selvfølgelig, for Lotte,…… det er hennes liv, hennes kamp. Vi måtte bearbeide mye, – vonde minner, såre hendelser fra den-gang-da, skuffelser og nederlag. Ting vi har gjemt på  og holdt for oss selv, for å kunne værne om våre liv, om hjertene våre. Så selv om hun var enig i publiseringen, godkjente stykket og til en viss grad var forberedt, var det et nervepirrende prosjekt………..jeg kastet henne til «ulvene»

lottelotte

Første døgnet var det over 100 000 lesere, andre døgnet over 270 000, tilsammen har nå ca 550 000 mennesker lest bloggen, der vi beskriver noen sider om det å leve med angst. Responsen var overveldene. Det kom meldinger og mails fra kjente og ukjente, gamle og unge, kvinner og menn. Vi fikk media på tråden, og stilte opp i lokalavisen, og oppmerksomheten var enorm. Jeg har aldri vært noen offentlig person, vet ikke om jeg er så glad i det veldig offentlige heller, men jeg hadde tatt det første skrittet, jeg måtte ta de neste,……………… det store spørsmålet var; hvordan blir dette for Lotte ?

Lotte sto der, midt i stormen, med en ro jeg bare kan misunne henne. Naturlig og blid tok hun imot fotografen, småsnakket og smilte som om dette var hennes minste problem. Det var da også en koselig kar som stilte små hverdagslige spørsmål, gjorde situasjonen naturlig og fin. Og i fotografens rekke av beroligende spørsmål kommer det i ganske ledende stil ; » så mamma er din beste venninne ? » hvorpå Lotte kikker på ham med mistro i blikket, slipper ut en overasket latter og sier ; » Næhei» :)

lotte&ingrid

Nei, jeg er ikke Lotte`s venninne, hun har jevnalderene venninner fra skolen før og nå. Jeg er hennes mamma, på godt, og på vondt. Mange av mailene og meldingene vi har fått, har gått ut på det, at jeg er en fantastisk mamma, men jeg er ikke noe supermenneske. Jeg antar at jeg er et ganske vanlig, med feil og mangler, med sider som ikke er like strålende, med dager som er tunge, med oppgaver jeg ikke takler, med problemer jeg ikke forstår,…………. men jeg er Lotte`s mamma, og jeg er veldig stolt av det :)

Vi har lest alle meldinger og alle mails. Først hadde jeg en tanke om å svare alle og enhver, men skjønte snart at det ble en helt umulig oppgave. Noen har vist annerkjennelse for det vi har delt, noen har takket for at de fikk åpnet øynene sine, og noen igjen ( altfor mange ) sitter med de samme, eller lignende,  erfaringer.  Erfaringer fra skolen, oppveksten, og hjelpeapparatet. Flotte mennesker med ønsker og drømmer, med evner og ressurser som aldri har fått blomstre, som aldri er blitt tatt i bruk, fordi «systemet» har oversett de. Eller «systemet» har satt de i båser der det ikke er plass til blomstring, til utvikling og mestring.

» Du blir dannet av måten du danser med flokkene dine på» – sier Per Fugelli. Så hva da med de som ikke får lov til å danse? Hva skal danne dem? Skal de sitte ved veggen resten av sitt liv, og aldri lære seg trinnene ?  Aldri kjenne rytmen gjennom kroppen mens resten av flokken er en samstemt bevegelig masse, fordi de en gang ikke var i takt, eller fordi det var èn dans de ikke kunne ? Nei, jeg er ikke perfekt, ikke fantastisk eller uten feil, men jeg ville se Lotte  danse !

lotte&mamma

Det holder nemlig, kjære far eller mor, å elske barnet sitt nok. Ikke at jeg tror de ofte elskes for lite, men jeg tror man ofte ikke tør nok. Det blir sett på som navlebeskuende å se kun seg selv og sitt eget. Man kan fort bli beskyldt for » å be for sin syke mor » , men det er det jeg vil du skal tørre ! Blås i jantelov og akademisk snikk-snakk. Bruk kjærligheten din, stoltheten, og magefølelsen. Hvis barnet ditt sliter, har det ikke da nok med sine indre demoner ? Har vi noen som helst rett til å tillegge de mer ? Jeg verken sier eller tror at livet er så enkelt, at alle utfordringer kan bearbeides med en kjærlig hånd og en sterk forelder, men jeg mener det er en start, og jeg tror ingen får det «værre» av kjærlighet. Statsministeren sa i sin nyttårstale at 50 % av oss vil bli rammet av et psykisk problem i løpet av livet. Så vet vi at det er på hennes agenda, sånn at det offentlige kan komme på banen i forhold til å forstå noe av hva dette betyr, hvordan det påvirker oss, faglig og sosialt, i praksis og i teori, …….men inntil de gjør det, må vi tørre å ta kampene selv, tørre og elske de nok !

lilla alv

Så hvordan er det med Lotte i dag? Joda, det er ganske bra :) Hun fylte 17 år i desember, og feiret det med gode venninner, film, sushi og cake-pops. Hun har svinset ut i lørdagskvelden med hestehale og nye bukser, eller til treningssenteret i joggedress. Lest til eksamen og oppnådd strålende resultater. Hun har feiret jul med storfamilien, hvor alle brødrene, mormor, mamma, pappa og stefar var til bords. Kost seg med mat og godteri, tegnet og malt og feiret nyttår med venner. Det går bra med Lotte, det går bra med oss. Det betyr ikke at alle utfordringer er over, at vi aldri skal stå overfor et nytt problem, at hun aldri skal slåss med angstens demoner og med systemene samfunnet er satt sammen av. Det betyr ikke at det ikke fortsatt kan være vanskelig å være Lotte`s mamma,………. men vi er på veg……vi er på veg :)

DSC_0079

Det har vært både godt og vondt å lese tilbakemeldingene vi har fått. Godt å kjenne på annerkjennelsen, og berømmelsen, på tilliten og følelsen av å kanskje være til hjelp for noen. Takk til dere alle, for flotte, varme og rørende ord, og for at dere hjalp meg å vise jenta mi at verden kan være et nydelig sted, selv da vi stiller med åpne hjerter  <3

De sa hun var slem…………

Hun kom til verden en kald desemberkveld, det vakreste lille mennesket jeg har sett. Hun var mitt fjerde barn, min eneste jente, og helt, helt perfekt.

Til og begynne med var hun et solskinnsbarn, spiste og sov, og serverte et nydelig smil til alle som tok en titt opp i vogn eller vugge. Det første problemet dukket opp da hun var tre måneder, rett etter første vaksinasjon, var det en tilfeldighet? Det vet vi ikke. Det startet som en vanlig forkjølelse. Etterhvert fikk hun hvesende pust, ble blå på leppene og vred seg som en mark i vuggen. Ingenting ville roe henne, feberen steg og etterhvert piplet seigt slim ut i munnvikene. Så havnet hun i ambulanse og på barneavdeligen på a-hus, og der ble vi noen dager. Hun fikk en diagnose, det var astma.

lottemus

De første tre årene sov hun ikke gjennom en eneste natt. Sengen hennes sto tett inntil min, så jeg kunne ha en hånd gjennom sprinklene som  hun kunne holde i  da hun våknet til. Det var ingen andre enn mamma da, som kunne roe den lille kroppen, eller holde henne riktig da brystet ble for tett. Likevel var hun vår lille solstråle.

Etter hun fylte tre år forsvant astmaen litt etter litt, muligens pga homeopatisk behandling. Tre år med våkenetter, sykehusinnleggelser etter villmannskjøring på E6 med en blå, dødsjuk unge og hysterisk barnefar i baksetet, pariapparat og slimoppkast var over, og vi var strålende fornøyde. Hun var i farta fra morgen til kveld, aktiv, lærenem og lykkelig. Hun gikk da hun var ni måneder, og snakket i setninger da hun var året. Hun klatret i trær og syklet i full fart etter gutta, i stubbekort kjole, pippifletter og pikesandaler, men kom alltid inn igjen uten sko, med flettene på snei og med skrubbsår på knærne. Aller helst hadde hun snekkerbukse med lommene fulle av mark og maur og biller, som hun ga navn, og gravde pent ned i sandkassa da de døde.

Men den bekymringsfrie barndommen varer aldri evig, og for denne lille jenta ble den litt kortere enn for de fleste. Prisgitt de voksnes valg,  samfunnets krav og realiteter og en god dose gener, ble hennes verden brått snudd på hodet. Innen et år ble mamma og pappa skilt, hun flyttet fra hjemmet hun var født i og gata hun kjente så godt. Hun sluttet i parken hvor hun hadde gått sammen med broren sin da han begynte på skolen, og hun sto alene igjen i en stor og fremmed barnehage. Enhver kan få traumer av så mange forandringer på så kort tid, men man klarer det jo på et vis etterhvert, – de fleste av oss. Hun gjorde ikke det.

lottemus og tobberull

Det kom først små «drypp» fra barnehagen. «Hun vil ikke vise oss det hun tegner….», hun vil ikke snakke i samlingstunden…..» Hun vil ikke spise pølse ved bålet……». Vi ble enig om å gi henne tid, hun var bare fire år, hun hadde opplevd så mye.

Etterhvert så vi klare mønstere i måten hun oppførte seg på. Trassen, da hun kom om morgenen og visste det var samlingstund, som ble borte da samlingen var over. Kattepusrollen hun tok, da det ble for mange fremmede rundt henne, spesielt voksne. Ansiktsmusklene som strammet seg rundt munn og kjeve, da vi ba henne utføre en handling i andres påsyn. Det voktende blikket, den varme rødmende huden, pulsen som dirret i halspulsårene.

Tiden jobbet sakte for oss, og barnehagen ble etterhvert noenlunde levelig, og så skulle hun begynne på skolen. Hun var så ung, født helt på slutten av året. Hun hadde nettopp vennet seg til barnehagen og de som jobbet der, hun var så skjør, så usikker, hun virket så engstelig. Alle var enige om at hun måtte få vente over et år, foreldre, familie og barnehage….alle unntatt skoleetaten.

Det var jo uttarbeidet en ny reform. Ungene skulle ikke lenger tilpasse seg skolen, skolen skulle tilpasse seg ungene, på alle nivåer, uansett utfordringer. Søknaden om utsettelse på skolestart ble avslått.

I august 2002 begynte hun på skolen. Det var en lærer og en førskolelærer som skulle følge klassen. Læreren var godt voksen og av det gamle slaget, førskolelæreren relativt ung, nyutdannet og kunnskapsrik. Begge ble forsiktig informert om jentas oppførsel, hennes reaksjonsmønster, begrensninger og engstlighet. Men dette var selvfølgelig intet problem,- skolen «kunne» unger !

For fjerde gang satt jeg i et klasserom med en førsteklassing på dennes første skoledag. Men denne gangen var det helt forskjellig fra de tre andre, denne gangen var det ikke søte forventninger, glede og stolthet….denne gangen var det sårt, vanskelig og nervepirrende. Alle navnene på skoleungene sto på tavla, og så skulle de opp , en etter en og ringe rundt navnet sitt. Hun så sitt navn, kjente det godt, og da det ble ropt opp og det var hennes tur kom det igjen, det vi fryktet. Øynene stivnet, munn og kjeve strammet til og hun satt som limt på stolen. Det var stille som i graven. Jeg satt langs veggen, for langt unna henne til å nå henne med hånden, for usikker til å ta ordet og redde henne der og da, men til slutt, etter noe som virket som en evighet, fant jeg lærerens blikk og ristet bestemt på hodet. «Okey» sa denne,» da går vi til neste», og neste gikk opp til tavla, mens jenta mi stirret i bordplata, stiv av skrekk og forlegenhet. Jeg satte meg inntil henne, godsnakket, trøstet, prøvde å trygge henne….og etter en stund sa hun : » Jeg vil også ringe rundt navnet mitt «, «vil du det nå?» spurte jeg, og hun nikket. Stolt og rørt henvendte jeg meg til førskolelæreren og sa » nå vil Lotte gjerne ringe rundt navnet sitt». «Nei» svarte hun surt, «nå er det for seint».

Det var starten på et 7 år langt helvete ! Skolen klarte aldri å «tilpasse» seg Lotte. De krevde møter, de krevde diagnose, de krevde assistent, og de krevde behandling, og det fikk de. Det ble opprettet en ansvarsgruppe, på tvers av etatene. Lotte ble undersøkt, fysisk og psykisk. Hun ble IQ-testet, men det var ingenting feil med den, heller tvert i mot. De sjekket fin- og grovmotorikk, uten negative funn. De scannet hjernen, og fant ikke noe unormalt. Hun ble testet for ADHD, slik som alle andre barn i den vestelige verden som ikke sitter stiller og smiler som en sol, men hun hadde ikke det heller.

På høsten 2003 ble det stilt en diagnose; «sterk prestasjon- og sosial angst». En utfordring for henne selv, og alle som var rundt henne,-  en total umulighet for skolen.

angest

Jeg har pleid å si, gjennom alle årene på skolen med Lotte, : » du veit ikke hva det er å ha unger, før du har en som ikke er A4″. Glem glemmekryss, slurvete lekser og skravling i timene, for DET, kjære dere, er normalt. Men da du har sittet i to og en halv time på en pinnestol, med lærere og andre foreldres øyne rettet mot deg, mens din unge ikke svarer på tiltale, skriker da hun blir rørt ved, skubber til stoler og krabber på gulvet mens hun mjauer som en katt, og du tar henne på fanget og holder henne hardt, hardt, vugger henne, og visker i øret hennes at det ikke er farlig, mamma er her, mamma tar vare på deg. Da du ser at de dømmer, at de ikke forstår, at de ønsker deg og ungen din dit peppern gror fordi dere lager riper i den fine skoleavslutningslakken,da ville du ta alt for henne. Frykten, som de tror er trass. Pusekattflukten, som de tror er barnslig rollespill. Livskampen, som de tror er uoppdragelig aggresjon. Alt vil du ta, for å redde hennes ære. De situasjonene er likevel ikke de værste. Du kan be til Gud, rope i skogen, eller skjelle de ut etter noter,- det hjelper ikke, de kan ikke forstå, så du må bære det, gjøre det for henne, gjøre det DU kan, du som ser henne. Bli hardhudet, bli vernet hennes, hennes skjold mot en altfor tøff verden.

Værre er det da det er de lærde. Møte etter møte, år etter år. Diskutere og planlegge, prøve nye ting, klekke ut nye ideer. Sitte der og lytte, vite at du bare er staffasje, at du er der fordi de plikter å ha deg med, at de ikke hører på et ord av hva du sier, ikke bryr seg om hva du vet. Negative ord, vonde fortellinger, såre episoder, hoderistende lærere,undrende terapeuter. Slik sitter vi en dag, en ettermiddag, som vi har gjort det i flere år. Det har blitt en vane, å høre om henne slik. La de snakke om henne som et problem, en nøtt det er umulig å knekke. Helt til denne dagen, da klassestyreren sier «Hun har vært bra ganske lenge nå, helt til sist uke , da var hun plutselig slem igjen……, og rektor sier ja, og nikker. Det går rundt og rundt i hodet mitt, som et klingene ekko. De sa hun var slem!! Huden er ikke så hard lenger, for det er ikke greit………og så sprekker det. De ser det ikke først, hverken lærere eller psykologer, at fjeset mitt har ramlet sammen, at masken er forsvunnet  i et hav av tårer, – sammen med mascaraen. Snart reagerer den unge psykologen. Hun klapper meg på armen, skakker på hodet som til en utolmodig labrador , og spør :» Unn, går det bra?» Så kommer ordene, en ustoppelig strøm. En uendelig monolog om hvordan det føles å sitte der, til ingen nytte, å ikke bli hørt, å høre de negative ordene, de såre episodene,  de vonde opplevelsene hennes på skolen, når jeg ikke får vært der. Høre dem gjøre henne til et problem, et kasus, en de ikke takler, en som » er slem», Hun som er mitt hjerte, det vakreste som finnes, det kjærste jeg har, hun som er ungen min, hun som er den tøffeste jeg kjenner. For hun ser sin værste frykt, midt i ansiktet, hver eneste dag! Det ble en annen tone rundt bordet til ansvarsgruppa resten av den dagen.

Lotte hadde i løpet av barneskoleårene to assistenter. Varme, gode ansvarsfulle damer som gjorde hva de kunne for å gi henne en god hverdag. Hun hadde også to lærere, fordi den første gikk av med pensjon da hun gikk i 5 klasse. Begge flinke og velmenende damer som jeg virkelig tror gjorde det som var i sin makt for å takle henne og hennes utfordringer. Problemet var skolens ledelse. Dennes innstilling og holdning, vilje og evne, til å finne gode, konstruktive løsninger og samarbeidsmetoder. En holdning de helt klart beviste da de tok i fra Lotte hennes første assistent, og argumenterte med at deres forhold hadde blitt for tett. Jenta hadde blitt for trygg.

Det gjør noe med deg å være mamma til ei jente som Lotte. Du lever liksom litt på en tikkende bombe. Alltid med lyd på telefonen, – alltid på vakt. Og da den ringer tar du den før første «ring» er ferdig, i allefall da det er skolen. Hva nå ? Kanskje må jeg hente henne, ut å leite etter henne, roe henne ned eller trøste henne. Slik er det også da jeg en høstdag i 2007 kjører hjem fra Oslo. Det er assistenten hennes som ringer, hun spør om jeg har mulighet til å svinge på si, hun  vil fortelle meg noe. Hjertet knyter seg i meg, jeg får nesten ikke puste og pulsen smeller som rappe trommeslag i øra da jeg kjører inn på vegskulderen og stopper bilen. Jeg vet det er avslutning for læreren i gymsalen i dag. Lotte hater sånne ting, det er hennes værste skrekk,….hva har skjedd, hva kan hun ha funnet på nå ?? Lotte har vært på musikkrommet med assistenten. Der har hun sitti og klimpret på pianoet mens assistenten har jobbet med sitt. Spesialpedagogen kommer inn. De voksne snakker sammen, men så hører de….., Lotte spiller, nesten helt feilfritt, melodien » auld lang syne». De blir stumme, lytter, lar henne spille ferdig. Så forteller de henne hvor imponerte de er,hvor flink de synes hun er og spør om hun ikke vil spille den for læreren den siste dagen hun er her på skolen ? Jo, det vil Lotte, og hun går inn, foran hele 5, trinn, og spiller «auld lang syne» for læreren sin.

Omsider er barneskolen over, og hun blir overført til ungdomskolen med de værste skussmål fra sin tidligere rektor. Igjen er det møter, strategier, problemstillinger….til en klok mann tar bladet fra munnen og ber om at jenta og hennes familie nå må få være i fred, at hun skulle få begynne på ungdomskolen på lik linje med de andre, og vente med problemene til de evntuelt oppstod. Jeg og faren hennes blir bedt om å underskrive på at vi aksepterte at hun antagelig ville gå ut av ungdomskolen uten grunnlag for karakterer i de fleste av fagene. Hun fikk en ung, hyggelig klassestyrer med et åpent sinn. Vi ble enige om å holde kontakt, at han bare kunne ringe, når som helst, om det skulle være noe. Han ringte aldri. Lotte gikk ut av ungdomskolen med karakterer i alle fag.

lotteavsluttnign

Hva om barneskolen hadde møtt Lotte der hun var ? Hva om de hadde satt seg inn i hva angst er? Hva om det var astma hun forsatt hadde slitt med,- hadde de ikke satt seg inn i det? Hvilket vær hun måtte holde seg inne i, hva slags mat hun måtte unngå, hvilke aktiviteter hun tålte og ikke tålte, hvilke medisiner hun skulle ha, og når ? Hva hadde det kostet «skolen» å kurse assisten, og kanskje klassestyrer, i hva angst er, og hva man kan og ikke kan forvente av et barn med angst. Hvordan man skal møte henne, hjelpe henne, til å kunne fungere bedre. Hvordan kunne hennes liv vært, hennes minner fra barneskoletiden.

I mens vi voksne har prøvd å finne løsninger, svar og metoder, har Lotte jobbet med sitt. Hatt sine strategier for å overleve sin hverdag, møte sin verden, imøtegå sine krav. Hun har trøstespist. Puttet i seg alt hun har kommet over, – Bokser med sjokoladepålegg, pakker med salt pølse, frosne snitsler og krukker med sukker. Hun har kjempet og grått, gjemt seg og flyktet. På barneskolen leverte hun ikk et eneste arbeid. Det meste gjorde hun ikke noe av, og det hun gjorde, det fant hun aldri bra nok, – så reiv hun det i stykker og kastet det i stedet. Først på ungdomskolen lærte hun seg å takle også det å levere noe inn. Men hun har aldri tatt medisiner, hverken for å dempe angsten eller for å sove godt. Hun har gått i terapi i årevis, uten å si et eneste ord. Til slutt gikk jeg der aleine, for å lære å kjenne dattern min bedre, for å bli den beste mamma`n jeg kunne bli for henne. Og sammen har vi klart det, for hun har vist meg hvordan. Hun kjempet , og hun vant!

Snart er hun 17 år. Ung og flott, klok og flink. Hun har satt seg klare mål, hun vil noe, har en plan….hun skal hjelpe barn og unge, være der for de som trenger det, for de som har en ekstra utfordring i livet. Forstå de som ingen forstår. Lotte har lært meg hva frykt er. Hun har lært meg om mot, styrke og tolmodighet, om sårbarhet og integritet. Hun har lært meg om takknemlighet og om hvor sterk den betingelsesløse kjærligheten er, og at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves.

skann0016

Vær aldri redd for å elske, for å kreve for, forsvare eller støtte ungen din. Jeg har stått på min datters side, jeg vil gjøre det til Dovre faller. For om barna våre ikke har mamma`n sin, hvem har de da? De er våre største gaver, de er selve livet :)   Ps : Innlegget er skrevet med godkjenning av Lotte